Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo og har i flere år jobbet som rådgiver og lektor i videregående skole.

mandag 10. desember 2012

Sorg, rus og omsorgssvikt.

I Gerd Hammerstads roman En klegg i klisjeenes dal møter vi Agnete, som etter et samlivsbrudd gradvis mister fotfestet. Etterhvert som den ytre handlingen utvikles, vikles leseren mer og mer inn i en intim samtale med protagonisten. Når jeg sier samtale, mener jeg det bokstavlig. Hammerstad har skrevet en hel roman i annenperson, fra protagonistens perspektiv. Høres det anstrengende ut? Det er det ikke, men det er en prestasjon fra forfatterens side å holde liv i fortellingen i annenpersonssynvinkel gjennom en hel roman.

Fortellingen krydres med referanser til skulpturen Fabrikkjentene på Beierbrua og området rundt Hønse- Lovisas hus ved Akerselva, en kvinneskikkelse som opptrer i Oscar Bråthens Ungen. Leseren drives på denne måten inn i en konnotasjon mot kvinner som på grunn av samfunnets moralske og sjåvinistiske struktur havner på utsiden av det aksepterte. Agnete føler at hun har mye til felles med disse kvinnene. Allikevel er det vanskelig å kun se henne som et offer for uheldige omstendigheter, hun har i stor grad et ansvar for at det går utfor stupet. Vi får fortellingen gjennom Agnetes perspektiv, og hun er skildret med mye forståelse og medfølelse, allikevel kjenner jeg at jeg blir irritert på henne. Hun ruser seg på piller og alkohol og holder seg med lysskye individer langs Akerselva mens sønnen, Alex, ikke får dekket de mest grunnleggende behov. Nei, kjærlighet er ikke nok for å være mor. Agnete er ikke udelt en sympatisk protagonist, selvom leseren forstår at hun står på randen. Sjalusi rettet mot den tidligere kjærestens nye samboer slår ut i ren ondskap når muligheten til å bidra til hennes død byr seg. Agnete er destruktiv,  like mye mot seg selv som mot de rundt seg.

På mange måter lever Agnete i en fantasi, der hun hele veien ser for seg hvordan livet skal bli bare eks-kjæresten og Alex' far kommer tilbake til henne. Det er dette hun venter på, da skal alt bli bra. Hun må bare få han til å forstå at det er henne han elsker. Hun har blitt forlatt, og vi forstår at dette er noe hun har opplevd før, i barndommen. Mens hun venter, og prøver å få mannen tilbake, døyver hun smerten med rus. Han kaller henne en klegg, det er dette tittelen henspeiler på. Det har blitt for mye for Agnete. Hun har utdanning, jobber som lærer, har et barn, men hun klarer ikke mer. Fantasien går lengre enn drømmen om at eksen skal komme tilbake, hun ser ikke seg selv. Hammerstad har fått til noe svært vanskelig her. Leseren forstår hva som er i ferd med å skje, selvom Agnete selv ikke gjør det. Når dette er gjort ved at fortelleren er i dialog med protagonisten blir det en imponerende bruk av et virkemiddel som ikke er vanlig innenfor romansjangeren.

Det hadde vært enkelt å analysere romanen ut fra at Agnete er offer for en usympatisk, utnyttende mann, men det blir for enkelt. Hun har alle muligheter til å ta grep, men hun klarer ikke. Nettopp dette er interessant ved karakteren. Hvorfor? Hva er det som skjuler seg i Agnetes sinn som gjør henne ute av stand til å forhindre tragedien? Gjennom samtalen med fortelleren antydes en vanskelig oppvekst, at hun er uelsket, at hun har ruset seg også tidligere, før hun ble mor. Svik er et tema her, svik i mange ledd. Svik i Agnetes oppvekst, svik fra mannen hun får barn med, svik fra de hun trodde var venner og til slutt sviket hun selv begår mot sin sønn. Agnete selv ser ikke det sviket hun begår, hun elsker jo sønnen sin. Han er det mest dyrbare hun har. Hammerstad har skrevet en innsiktsfull roman om et kvinneliv. Der livets vondeste følelser er skildret. Dette er sårt, og leseren forstår Agnetes desperate ensomhet, selv om hun ikke forstår den selv.


Litteratur
Hammerstad, Gerd. 2012. En klegg i klisjeenes dal. Stjernetrær forlag
http://no.wikipedia.org/wiki/Beierbrua (Nedlastet 10.12.12.)
http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8nse-Lovisa

søndag 29. april 2012

Kunsten å være kvinne


Caitlin Moran (f. 1975) er en britisk forfatter og journalist. I 2011 ga hun ut boken How to be a Woman. Boken handler om Morans vei fra jente til kvinne. Hennes prosjekt, eller budskap om du vil, er at kvinner skal ta tilbake begrepet feminisme, og på mange måter omdefinere den etablerte oppfatningen av hva feminisme er. Jeg har lest boken på originalspråket og kommer også til å sitere fra boka på engelsk. La deg underholde av Morans bok, hun skriver morsomt og anekdotisk om sine egne opplevelser av å være barn, ungpike, kvinne og mor, men ikke la boken kun bli underholdende "feelgood" lesning. I How to be a Woman kommer det feministiske budskapet frem, selv om det rent teoretiske grunnlaget ikke er vektlagt. Det er helt greit, vi behøver ikke støtte oss på akademia for å forstå Morans argumenter, og det er også noe av Morans prosjekt. Hun ønsker å gjøre feminismens grunnleggende ideer tilgjengelig for kvinner flest. Moran mener det har vært fire feministiske bølger i den vestlige verden, og hvis det kommer til en femte, er denne boken hennes bidrag.

I prologen får Moran frem flere gode poeng, og her refererer hun også til et teoretisk grunnlag når hun siterer Simone de Beavoir "When Simone de Beavoir said, 'One is not born a woman - one becames one,' she didn't know the half of it." (Moran 2011: 8) Videre følger Moran opp med at utviklingen mot en voksen kvinnekropp er problematisk å håndtere for en tenåringsjente, mens guttene stolt utagerer fordi deres kjønnsorgan vokser. Moran mener å finne at årsaken til at endel tenåringsjenter selvskader, enten ved å kutte seg eller å sulte seg eller overspise, nettopp er fordi  kroppene deres er i forandring, og at de ikke har noen "manual" for hvordan de skal håndtere dette. Jentenes seksualitet har ikke blitt snakket om på samme måte som guttenes. Hun støtter seg her på det Beavoir sier om at en gutts kjønnslige utvikling er synlig og verdsatt gjennom at deres kjønnsorgan henger utenpå kroppen, og at en gutts identitet som mann er knyttet opp mot dette kjønnsorganet. For en jente seksualiteten skjult, og småjenter har ikke noen forutsetning for å bli oppmerksomme og trygge på sin egen seksualitet, slik smågutter blir gjennom den svært synlig voksende "manndommen". Betraktningen Moran har om at noen jenter forsøker å stoppe utviklingen mot å bli kvinne, eller "kjøpe seg tid" ved å "...becoming obsessed with 'girliness' and pink. Filling their beds with teddies, to make it clear there's no room for sex. Talking in babylanguage, so they aren't asked adult questions." (Moran 2011: 10), er interessant i forhold til "rosabloggernes" popularitet og barbiedukke-idealet i motebildet. Videre mener Moran at disse jentene forsøker å være prinsesser som for å slippe å være aktive kvinner er passive og søte mens de venter på å bli funnet av en de kan gifte seg med. Å være selvstendig, aktiv og mene noe er ikke populært for en tenåringsjente, og selv om det er det rette å gjøre, så er det ensomt fordi det er så "uncool". Når Moran videre argumenterer med at feminisme er for viktig til å overlates til noen få kvinnelige akademikere, oppfatter jeg det i sammenheng med at tenåringsjentene trenger feministiske rollemodeller, og at den eneste måten å få til dette på er å dra begrepet ned på et mer folkelig nivå. Det vi nå må gjøre er å demonstrere mot magre fotomodeller, urealistisk pornografi, strippeklubber og Botox.

Etter en innledning om hvorfor hun skriver denne boken, følger et kapittel om hennes egen seksuelle oppvåkning, og hvordan hun i flere år stort sett hadde en hobby, å mastrubere. Det er forfriskende med en slik ærlighet og spesielt fra en kvinne. Denne delen av boken burde vært obligatorisk lesning for tenåringsjenter. Det er ikke skamfullt er budskapet, det er sunt å onanere, tenåringsgutter gjør det hele tiden. Guttene snakker til og med om det... Kom igjen jenter, snakk om det! Moran har også en forfriskende holdning til pornografi "...pornography is just 'some fucking', afterall." (Moran 2011: 35) Det er ikke pornografi i seg selv som er kvinneundertrykkende, det er den stereotype fremstillingen av kvinnen i porno som er skadelig. Slik er det pornoindustrien det er noe galt med, ikke pornografi i seg selv. Derfor må vi kvinner begynne å produsere pornofilmer selv. Store deler av den oppvoksende slekt får sin "seksualundervisning" gjennom porno på internett, og Morans ønske er at "Harry and Ryan and Tom" skal få se sex der to mennesker deler en opplevelse, istedenfor noe som "skjer" med en kvinne når hun trenger penger til husleie. Å barbere kjønnsorganet er også en påvirkning fra amerikansk pornoindustri. Moran argumenterer med at denne påvirkningen er så sterk at det forventes av kvinner at de skal barbere seg for å "se normale ut". 

Et av høydepunktene i How to be a Woman handler om hva feminisme egentlig er, og hvorfor det er viktig for alle kvinner (og menn), å være feminister. Feminisme har blitt et negativt ladet ord, og det på feilaktig grunnlag. Moran ber oss alle stille oss spørsmålet, er jeg en feminist? For å finne ut av dette gjør følgende: Putt hånden ned i buksen, har du en vagina? Vil du bestemme over den selv? Svarer du ja på begge disse spørmålene, gratulerer! Du er en feminist. Vi må videre gå nærmere inn på hva feminisme egentlig er. En undersøkelse viser at 29% av amerikanske kvinner og 42% av engelske kvinner beskriver seg selv som feminister. Spørsmålet da må bli, hva tror resten av den kvinnelige befolkningen at feminisme er? " Or were you drunk at the time of the survey?" (Moran 2011: 80) Hun stiller spørsmålet om hvilken del av kvinnefrigjøringen som ikke passer for disse kvinnene. Er det rett til å stemme ved valg? Er det retten til ikke å bli eid av mannen du er gift med? Er det kampen for likelønn? Moran har et svært godt argument i det at hvis det ikke hadde vært for feminismen så ville ikke kvinner hatt lov til å debattere sin egen plass i samfunnet. "The more women argue loudly, against feminism, the more they both prove it exists and that they enjoy its hard-won privileges." (Moran 2011: 80) Kvinners motstand mot å kalle seg feminister sender ut uheldige signaler. Det er like absurd som at det hadde vært populært for fargede på 60-tallet å si at de "weren't into civil rights... That Martin Luther King is too shouty. He just needs to chill out, to be honest." (Moran 2011: 81).

Moran fortsetter med sine egne erfaringer med å bli en voksen kvinne. Gjennom arbeidsliv, ekteskap og barnefødsler viser hun oss hvordan visse holdninger og forventninger til kvinner fremdeles gjelder. Det er derfor vi må være feminister, det handler om menneskerettigheter. For en stor del er prosjektet hennes vellykket. Hun skriver morsomt, og anekdotene fra eget liv kan vi som kvinner lett kjenne oss igjen i. Boken er lettlest og språket er enkelt. Slik klarer Moran å få frem budskapet sitt til folk flest. Man trenger ikke ha lest akademisk feministisk teori for å følge resonnementene til Caitlin Moran. Håpet er at de som leser boken vil sitte igjen med en forståelse av at feminisme faktisk er den eneste ideologien som er opptatt av kvinner og kvinners liv, og at vi trenger å grave opp begrepet feminisme fordi det er det eneste verktøyet vi har til å snakke om kjønn og patriarkalske strukturer. Moran viser hvorfor dette er en nødvendig diskusjon for vår generasjon kvinner og fremtidige generasjoner. Det er nødvendig å vise til kampen som har gått forut og ikke være redde for å bruke terminologien. Budskapet må være som Moran skriver "I want a Zero Tolerance policy on 'All The Patriarchal Bullshit'." (Moran 2011: 14)


Litteratur
Moran, Caitlin. 2011. How to be a Woman. Random House Publishing. London. UK
http://3.bp.blogspot.com/-X0uon-AZxl0/TfZL8iXIRhI/AAAAAAAAADs/pl2vL8dXyHg/s1600/SpirosPolitis_CaitlinMoran_02.jpg (nedlastet 26.04.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Caitlin_Moran (nedlastet 26.04.12)


søndag 18. mars 2012

Jævla kjerringer!


(Maria Callas som Medea 1969)


"Men krenkes vi av ham, hvis leie vi har delt, da finnes ingen skapning grisk på blod som vi." (Euripedes: Medea, 431 f. kr.)



Hevnen som litterært tema er gammel og tilbakevendende. Medea er den ultimate kvinnelige hevneren der hevntørsten blir større enn kjærligheten til egne barn som hun tar liv av for å ramme sin mann, Jason. En nyere kvinnelig hevner er Stieg Larssons Lisbeth Salander, og hun engasjerer som representant for den private hevneren. Spørsmålet er om hun blir sett på som en problematisk hevner på grunn av sitt kjønn eller om interessen for, og problematiseringen rundt, den private hevnen er kjønnsløs.

"Det som blir trøblete for meg er at Stieg Larsson ikke på noe punkt markerer den minste kritiske distanse til Lisbeth Salanders handlemåte. Han går god for den." skrev Jon Michelet i Klassekampen 20 juli 2007. Videre stiller han spørsmålet om vi ikke bør være motstandere av den typen hevn Salander gjennomfører. Selvsagt bør vi det, men i en slik debatt må vi ikke glemme at litteratur ikke er virkelighet, selv om alle kulturelle uttrykk kan påvirke holdninger. Kunsten kan i beste fall imitere virkeligheten, si noe om det allmennmenneskelige og bevisstgjøre. Unni Lindell parerer Michelets utsagn med at hun har skrevet om farlige kvinnfolk som ville fått Lisbeth Salander til å se ut som en skolepike, og at hun ikke skyr den kvinnelige hevneren som karakter. (Klassekampen, 25.07.07). Lindell tenker spesielt på romanen Rødhette (2004), der den kvinnelige protagonisten tar i bruk svært voldelige metoder for å hevne seg på åtte menn, uten at Lindell vil, som hun selv sier, moralisere rundt dette.  Denne artikkelen om fremstillingen av den kvinnelige hevnen i Helene Uris Kjerringer (2011), skal heller ikke moralisere rundt den private hevnen, som selvfølgelig ikke er noe som kan forsvares.

I Kjerringer tar kvinnefelleskapet hevn over hverdagssjåvinisten, misogynisten. Fire kvinner i førtiårsalderen møtes på latinkurs, og dette møtet er ikke tilfeldig."Hae feminae vincent mares"- slike kvinner vil beseire menn. (Uri 2011) Den ene kvinnekarakteren, Jenna, har visst om dette møtet siden hun var liten jente, det var ment å skje og alt i livene til disse kvinnene har ført dem frem til dette møtet. Slik oppstår det et kvinnefellsskap. Alle de fire kvinnene har menn i livene sine som på en eller annen måte nedverdiger dem. Den arrogante kollegaen til Frøydis, lederen for eldretjenesten moren til Jenna nå er avhengig av, den mannlige professoren som ble avvist av Ella og nå forsøker å ødelegge hennes akademiske karriere og den selvgode sjåvinistiske sjefen til Celeste. Videre utover i romanen blir overtrampene mennene gjør seg skyld i grovere, og kvinnenes hevn mer omfattende. Dog ikke direkte voldelig. Når kvinnene skal gjennomføre hevnaksjonene tar de på seg svarte kapper med hetter og det mer enn antydes at disse kappene gir kvinnene en helt spesiell kraft. Urkvinnen kommer frem i de moderne, velutdannende kvinnene. Romanen er morsom og lettlest og man tar seg i å heie på kvinnefelleskapet å ønske at de kunne gå enda lenger i sin hevn. De er ikke blodtørstige nok, de er fremdeles i stor grad snille piker. De to siste hevnaksjonene er alvorligere. To menn har gjort seg skyldig i alvorlige overgrep. Den ene mot Jennas datter, den andre, en kjendispsykolog, slår kvinner, forfølger og skremmer Celeste, og mishandler henne til slutt på det groveste. Hevnen kvinnene tar over disse to mennene er i forhold til det de har gjort seg skyld i svært så barmhjertig. Den ene får kjønnshårene farget rosa, den andre blir bundet fast og skremt på forskjellige måter, men slipper unna med en skremmende opplevelse som kvinnene håper er traumatiserende nok til at han slutter å mishandle kvinner. Kvinnefelleskapet er i romanen mystifisert gjennom Jennas evner og intuisjon. Det er også hun som kommer med kappene de tar på seg når de iverksetter hevnaksjonene. Jenna kommer fra en generasjoner av kvinner med evner, i boka fortelles det at hennes slekt har sameblod. De svarte kappene, Jennas klarsynthet og ritualer gjør at kvinnefelleskapet assosieres med en heksering. Heksene har historisk sett blitt oppfattet som  så truende og skremmende for den patriarkalske etablerte samfunnsordningen og slike kvinner i den grad ukontrollerbare, at kirkens menn så seg nødt til å brenne dem. Å skape assosiasjoner til en heksering er i så måte et elegant grep. I denne romanen ligger leserens sympati hos "heksene", hevnerne.

Hevnen oppfattes som berettighet i et samfunn som aksepterer at kvinner utsettes for krenkelser. For det er det denne romanen egentlig handler om. De små krenkelsene alle kvinner opplever. "Vi skal ta oss av de som forakter kvinner. De skulle hamle opp med hverdagssjåvinistene, menn som roste seg av å være moderne menn." (Uri 2011: 113) Mannlige sjefer som tar æren for den kvinnelige medarbeiderens arbeid, menn som med største selvfølgelighet ber den kvinnelige kollegaen om å hente en kopp kaffe og forlater møterommet i visshet om at deres kvinnelige kolleger rydder opp etter lunsjmøtet. Avviste menn som føler seg avmaskulinisert og derfor gjør sitt beste for å fremstille kvinnen som udugelig og inkompetent. Profilerte menn som i sin selvgodhet og overlegenhet hånlig setter seg over sine like dyktige, like anerkjente kvinnelige kolleger på en måte en kvinne aldri ville kunne tillate seg å gjøre. Nettopp fordi hun vet at hvis hun blir oppfattet som kontroversiell får hun "megge" og "bitch" stempelet, heller enn å bli ansett som modig og frittalende. Uri får også inn et sleivspark til to mannlige forfatterkolleger når hun lar den mannlige talkshowverten med "sitt velkjente guttete smil" intervjue en filmregissør som har fått "et stort tilskudd fra filmfondet for å filmatisere de seks gigantbindene i en forfatters selvbiografi, seks bind om hans forhold til sin far, om hans kvinner, om hans problemer med for tidlig sædavgang." (Uri 2007: 195). Videre uttaler den samme talkshowverten at kvinner skal bli invitert til programmet hans den dagen de har prestert noe. "Den dagen kvinner skrev like gode romaner som menn (ikke slike selvutleverende, intimiserende om kjærlighet, barn, samliv, menstruasjon og kvinnegreier)." (Uri 2007: 198) Dette ble en anerkjent norsk forfatter sitert på i en dagsavis for et par år siden. Spesielt mente han at dette gjaldt for krimsjangeren, en sjanger han selv benytter seg av i en serie romaner om en livsnytende gourmet-detektiv med sans for gode viner. Innspillet hans ble heldigvis ansett for å være så usaklig at det kun var et begrenset antall forfattere og litterater som kommenterte. Muligens er dette en subtil hevn fra Uris side, i så fall, heia Uri!

Kjerringer er en morsom, lettlest roman og lingvisten Uri driver leseren fra side til side. Plottet kan minne om et filmmanus, og boken er også planlagt filmatisert.  Med humor som virkemiddel og lesbarhet som våpen går Uri her til kamp mot hverdagssjåvinistene. Mer presist kan vi si at hun ønsker å fokusere på de små overtrampene, krenkelsene som neste er usynlige, men som allikevel er der som elefanten i rommet. Romanens tema må vi imdlertid ta på alvor. Som Uri selv sier i et intervju med Forfatterforeningen 20 mai, 2011: "Det går nesten ikke en dag uten at det er et eller annet som man kan relatere til dette temaet. De som hevder at slike spørsmål er uinteressante og anakronistiske tar feil. Det er fortsatt kjønnskamp i 2011."

Litteratur
Uri, Helene. 2011. Kjerringer. Gyldendal. Oslo
http://www.klassekampen.no/47670/article/item/null (08.03.12)
http://www.klassekampen.no/47646/article/item/null/avviser-larssonkritikk (08.03.12)
http://krisesenter.org/oletextmo/DOCS/medeas_hevn.htm
http://forfatterforeningen.no/v2/content/uri-det-er-fortsatt-kj%B8nnskamp- (08.03.12)





torsdag 1. mars 2012

Feminisme, pornografi og maktkamp


Elfride Jelinek debuterte i 1967 med diktsamlingen Lisas Schatten. I 2004 fikk hun Nobelprisen i litteratur for den «musikalske strøm av stemmer og motstemmer i romaner og skuespill som med ekstraordinær språklig nidkjærhet avslører absurditetene i samfunnets klisjeer og deres undertvingende makt». Hun har i sitt hjemland Østerrike blitt et hatobjekt for den politiske høyresiden, som hun provoserer, og middelklassen, som hun parodierer. En gjennomgående tematikk i hennes forfatterskap er vold og maktspill i mellommenneskelige forhold, i senere arbeider spesielt i forhold mellom mann og kvinne. Pianolærerinnen (2005), som denne artikkelen handler om, er den første romanen av Jelinek som er oversatt til norsk, og den er også filmatisert med Isabelle Hubert i rollen som Erika Kohut.

Erika er 35 år gammel, hun bor sammen med sin mor som hun har et hat/elsk forhold til. Mor og datter sover i samme seng. Mor har store ambisjoner for Erika, men i steden for utøvende kunstner har Erika blitt pianolærerinne. Mor og datter lever i et symbiotisk helvete, der morens kontroll er total under dekke av kjærlighet til datteren. Men Erika har et liv moren ikke kjenner til, hun går ut om kveldene og ser pornegrafiske filmer og peepshows, hun henger også rundt det beryktede Prater området, der hun gjemmer seg i buskene og iaktar prostituerte og deres kunder. Selv føler Erika ikke fysisk nytelse, hennes behov for fysisk å føle noe kanaliseres gjennom selvskading. Når Erika innleder et forhold til sin elev Walter Klemmer, ønsker hun at han skal være en del av hennes masochistiske verden, og skriver et brev der hun dikterer premissene for deres fysiske forhold. Erika ønsker å bli dominert, slått og ydmyket, men på egne premisser slik at hun selv kontrollerer sitt eget tap av kontroll. Dette blir for sterk kost for den unge Walter, og forholdet kuliminerer i mishandling og voldtekt.

Det foregår forsøk på kontroll på flere plan i denne romanen. Erika forsøker å eie, og dermed også kontrollere, sin egen seksualitet, og til det har hun flere strategier. En er hennes bruk av pornografi, en annen er selvskading. Er Erikas perversjoner en konsekvens av den patriarkalske maktstrukturens behov for å kontrollere kvinnelig seksualitet? Maktkamp kjennetegner forholder mellom Erika og Walter. Kjærligheten blir til seksualiert vold når kvinnen utfordrer maktbalansen i forholdet.

Pornografi og kjønnskamp
Jelinek blir ansett for å være en femininstisk forfatter, og i Pianolærerinnen er Erikas bruk av pornografi presentert som et utløp hun er i sin fulle rett å benytte seg av. Tidligere nobelkomite medlem Knut Ahnlund har gått hardt ut mot Jelinek og beskyldt henne for å skrive på den "...lockande porn- og skrackgenrens egne vilkor: hela bøcker er i stora stycken en på en gång kvidande och olustfylld våldsporno." (Ahnlund 2005) Ahnlund mener altså at bekrivelsen av forholdet mellom Erika og Walter er pornografi, og dermed er Jelinek en feminist som skriver voldspornografi.

Den feministiske bevegelse har i holdningen til pornografi vært delt i tre. Den første er at all pornografi er unyttig og vold mot kvinner. Denne holdningen har vært den mest dominerende innenfor akademia. Den andre er basert på beskyttelse av ytringsfriheten, og ikke på holdninger rundt kvinner og seksualitet. Denne posisjonen er derfor egentlig ikke noe standpunkt til porno, men basert på redselen for sensur. Den tredje holdningen er at pornografi gagner kvinnen politisk og følelsesmessig både som produsent og konsument. Jeg skal gå litt næremer inn på hva denne holdningen innebærer. Som konsument er kvinnen i stand til å eksperimentere med egen seksualitet uten at det blir farlig for henne, og politisk er argumentet at pornografi er frigjørende fordi det viser at kvinnens seksualitet kan være bygd på rent fysiologisk (ikke nødvendigvis følelsesmessig) begjær. Holdningene til kvinnelig seksualitet er skapt av et patriarkalsk samfunn der de etablerte institusjonene er avhengig av å kontrollere kvinnens seksualitet. Spesielt viktig er det å kanalisere kvinnens lyst bort fra det fysiologiske og mot det følelsesmessige. En fri kvinnelig seksualitet vil ikke være kontrollerbar innenfor de etablerte insitiusjonene som mannssamfunnet er avhengig av. En av strategiene for å holde mytene om kvinnelig sekualitet i live har vært å skape holdninger som at "det er synd på kvinner som produserer porno fordi de er følelsesmessige ødelagte", ingen vil finne på å kalle en mann som skriver porno eller er aktør i pornografiske filmer for følelsesmessig ødelagt eller misbrukt. Ahnlunds påstand om at Jelinek skriver voldspornografisk, og at det dermed er dårlig litteratur, blir i lys av disse argumentene en del av den kjønnskampen Jelinek ønsker å sette fokus på. Jeg tror Jelinek ønsker å belyse hvilke utslag det kan få i et kvinnesinn når alle fysiske seksuelle behov blir undertrykket og kontrollert av andre enn kvinnen selv. Seksualiteten blir destruktiv.

Erika gjør som menn alltid har gjort, hun ser. Ser på andre kvinner, ser voldspornografi, ser på samleier hun ikke ønsker å delta i. Slik inntar Erika en tradisjonelt maskulin rolle, hun blir voyeur. Erika sitter og ser på kvinnekroppene som byr seg frem mens mennene mastruberer rundt henne. Kvinnene objektiviseres i den gra at de knapt kan omtales som kvinner lenger. "Objektet for skuelysten gnir seg akkurat nå mellom lårene og viser at det nyter, idet det lager en liten o med munnen." (Jelinek 2005: 51). Denne bevisste måten å omtale kvinnene med det kjønnsløse 'det', er ikke bare en objektivisering av kvinnekjønnet, men en tillintetgjøring. Slik får Jelinek frem at ikke bare er kjønnsidentiteten fratatt kvinner som viser frem kroppen og kjønnsorganet, de er heller ikke verdt noe som mennesker. Verken for Erika eller mennene er disse kvinnene virkelige mennesker. Når Erika selvskader ved å kutte i sitt eget kjønnsorgan er dette uttrykk for å ødelegge sin egen kvinnelighet, som hun alene eier. Mishandlingen av eget kjønnsorgan representerer for Erika at kvinneligheten er hennes, at hun kan gjøre hva hun vil med den, og en forakt for denne delen av kroppen som kunne gitt henne nytelse, men som ikke gjøre det. "Det hun ikke kan få vil hun ødelegge." (Jelinek 2005: 76). Dette stedet på kroppen er det mest angsfylte og problematiske for henne: "Underlivet og angsten er venner med hverandre og hennes allierte, de opptrer nesten alltid sammen." (Jelinek 2005: 81).
Den oppdemmede seksualiteten har blitt som en bombe Erika bærer på, og å se på voldspornografi på Metro-kinoen er det eneste som kan gi henne noen form for tilfredstillelse. Hun berører aldri seg selv, den eneste kontakt hun har med eget kjønnsorgan er å mishandle seg selv med barberblader. "Smerten er i seg selv en konsekvens av viljen til nytelse, til ødeleggelse, til nedbryting, og i sin edleste form, en form for nytelse". (Jelinek 2005: 99)

Kjærlighet, seksualitet og makt
Moren nekter Erika eget soverom. "Moren sover ved siden av henne og passer på Erikas hender." (Jelinek 2005: 48) Onani vil føre til at Erika utvikler sin egen seksualitet, og morens kontroll vil ikke lenger være total. En konstant maktkamp kjenntegner forholdet mellom mor og datter, en kamp Erika alltid taper. Erikas ønske om å kontrollere Walter er en direkte konsekvens av maktesløsheten hun føler i forholdet til moren. Når hun selv ønsker å gjøre seg makteløs og bli bundet og slått, må dette skje på hennes premisser. Det første seksuelle møtet mellom Erika og Walter er for Erika en maktkamp hun endelig vinner. Walter har lenge vært forelsket i Erika, men hun har pint han med avvisning og kulde. Dette er tilfredstillende for henne, hun har kontroll over han. I dette elev-lærer forholdet har Erika makten, både i form av alder, kunnskap, og ikke minst seksuelt, fordi Walter begjærer henne. Slik opplever Erika det til å begynne med, men hun oppdager snart at hennes alder og status som professor ikke gjør henne attraktiv, hun tilhører feil kjønn. "Klemmer har bare hemninger på grunn av aldersforskjellen. Men at han er mann, veier opp for de ti årene Erika ligger foran ham. Dessuten avtar kvinnens verdi kraftig med årene og økt intellegens." (Jelinek 2005: 153) Walter vet at Erika på tross av professorstatusen er mindre verdt enn han, fordi hun er en aldrende kvinne med rynker og cellulitter. Dette setter mot i han, og han følger etter henne inn på toalettet der han nærmest går til angrep på henne med kyss og beføling. Walter vet ikke at Erika ikke føler lyst og derfor er i stand til å ta

kontrollen når begjæret overmanner han. Hun beføler og suger han, men han får ikke lov til å få utløsning, da vil hun aldri mer ha sex med han. Selv om Erika i denne situasjonen har kontroll blir penis et metaforisk våpen. "Han holder det lille maskingeværet sitt med avtrekkeren mot henne og oppfordrer henne til å skyte det tomt." (Jelinek 2005: 165) Erika forlater mannen utilfredstilt. Kvinnen vet at ved å ikke la mannen få det han desperat ønsker, vil han begjære henne mer. Faren er at mannen som ikke får, vil ta.

I Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence fra 1982, publiserer poet og professor i kjønnsforskning Adrienne Rich deler av korrespondansen med tre feministiske aktivister. Følgende sammenheng blir presentert i artikkelen:

          Lesbianism <- Sex with men, no penetration <--> Sex with men, penetration -> Rape 
          (Rich 1982: 247)

Voldtekt er den høyeste grad av fysisk kontroll en mann kan få over en kvinne, og penetrering er, ifølge Rich, på "voldtektssiden" av seksuell kontakt mellom kjønnene. Penetrering innebærer dermed tap av kontroll for kvinnen. Erika er besatt av kontroll, samleie vil for henne innebære tap av den makten hun så inderlig trenger i forholdet til Walter. For han er det motsatt. Mannen er opplært til at hans seksualitet er det han har mellom bena, hans "manndom", der hele hans maskulinitet er samlet. Når Erika endelig oppsøker Walter for å gi han den etterlengtede orgasmen, blir dette et ydmykende møte for Walter. Han får ikke reisning, Erika har avmaskulinisert han. Den eneste måten å gjenopprette den "naturgitte" maktbalansen på er for Walter å penetrere Erika. Han trenger å "ta" kvinnen, han har våpenet mellom bena, hvis det bare kunne bli hardt nok til en gang for alle å lære kvinnen hvem som kontrollerer hvem. Walter voldtar Erika i morens leilighet, etter først å ha slått og voldtatt henne. Det var jo det hun ville! Slag og smerte var jo på hennes ønskeliste? "Klemmer forklarer kvinnen mens hans slår henne lett, at han har villet det slik og ikke på noen annen måte. Erika protesterer gråtende at hun ikke ville det slik, men annerledes." (Jelinek 2005: 250)

Holdninger til kvinnelig seksualitet
Så lenge Erika, som datter og kjæreste, blir oppfattet som et annenrangs individ, kan hun bare realisere sitt eget begjær gjennom å utslette seg selv. Dette er ikke en roman om sadomasochisme, slik er den ikke tematisk oppbygget. Det er sannsynlig at Erikas tenningsmønster er masochistisk, men hun evner ikke å kanalisere dette inn i et rollespill der hun kan nyte, hun har aldri fått muligheten til å utvikle en seksualitet basert på nytelse. De maktstrukturene som eksisterer i samfunnet har for henne fått ekstreme destruktive utslag. Det kroppslige er smerte. Mellommenneskelige relasjoner innebærer tap av makt, og dermed tap av kontroll.

Jelinek legger her frem en kritikk av holdninger til kvinnelig seksualitet. Hun tar i bruk sterke virkemidler for å vekke følelser hos leseren. Jelinek har gått til det ekstreme for å fortelle en historie om hvor destruktive utslag det kan få å frata kvinner retten til sin egen seksualitet. Det er ikke bare historien om en enkelt kvinneskjebne Jelinek formidler, hun ønsker å si noe om at slik samfunnet fungerer i dag er seksualitet uten vold og fornedring av kvinnekjønnet nesten utenkelig. Dette reflekteres i pornografien, og i holdninger til kvinner både som aktører og konsumenter av pornografisk materiale. Ikke bare er dette en tragedie for kvinnen, det fører også til at kommunikasjon mellom kjønnene blir umulig. Når Ahnlund kritiserer Jelinek for å skrive tom og meningsløs voldspornografi har han misforstått tematikken. Hans kritikk blir nok en demonstrasjon av hvordan kjønnene misforstår hverandre, fordi han kun ser de eksplisitte seksuelle beskrivelsene, uten å forstå hvorfor Jelinek tar disse i bruk. Det er en sterk historie som fortelles, uendelig smertefull og grotesk.

LITTERATUR
Jelinek, Elfriede. 2005. Pianolærerinnen (tysk orig. 1983) Overs. Elisabeth Beanca Halvorsen og Mons Andreas Vedøy. Oslo
Ahnlund, Knut. 2005. "Efter Jelinek er priset ødelagt"
McElroy, Wendy. 1995. A Woman's Right to Pornography. New York
Rich, Adrienne. 1993. Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence, in The Lesbian and Gay Studies Reader