Kjønnskamp på svensk

 Fallet Sandemann (2002) av Gabriella Håkansson er en genrebrytende murstein av en bok. Dette er en roman som ikke slipper. Karakterene klamrer seg fast i leseren. Hvor avskyelige, patetiske og frastøtende noen av disse menneskene enn er, så roter de forstyrrende rundt i bevissheten lenge etter at siste side er lest. Det er nettopp karakterene som er bokens styrke.

Den kvinnelige protagonisten, Anabel, blir kalt ut på et oppdrag av sin sjef, den ufordragelige og arrogante Malcolm. Sammen med sin partner K, skal hun spore opp den mystiske Sandemann, sist observert i Lisboa. Fra London til Lisboa, videre til Nord-Afrika og den saudiarabiske ørkenen følge vi Isabel, forlatt av K et sted i Frankrike, gjennom en labyrintisk reise for å finne Sandemann. Som en kvinnelig Don Quijote er hun sin egen oppfinnelse. Med nytt navn og ny garderobe legger hun ut på en ferd med ett mål: hun er på menneskejakt. Personene Ananbel møter representerer de sidene av menneskelivet vi helst unngår å gå for dypt inn i. Slik er menneskeskjebnene vevd inn i et nett av filosofiske betraktninger. Det feministiske perspektivet ligger som en rød tråd gjennom alle de 461 sidene, der kjønnspillet utspiller seg i en bisarr patriarkalsk verden.

Anabel Shank
Vi vet ikke sikkert hvem som skjuler seg bak pseudonymet Anabel Shank, hennes virkelige navn avsløres ikke, og slik kan hun være alle eller ingen. Vi vet at hun er agent i en eller annen etteretningstjeneste med base i London, hennes historie, alder og privatliv får leseren ikke innblikk i.Hun er en kvinne som kan være alle kvinner, i sin feminine gule drakt med tilhørende høyhælede sko. Gjennom henne beskrives objektiviseringen enhver kvinne kan identifisere seg med, der menns blikk og holdninger gjør at hun aldri kan stå stille, alltid må være i bevegelse.Hennes jakt på kvinnehateren Sandemann kan tolkes symbolsk, som enhver kvinnes krig mot en fiendtlig, mannsdominert verden. En jakt med femininitet og kvinnelig intuisjon som våpen. Gjennom Anabels opplevelser skapes en filosofisk betrakning av kjønnenes forhold til hverandre sett fra kvinneperspektiv.

Sandemann
Som karakter tar denne mystiske figuren opp i seg alle de sjåvinistiske holdninger, kvinnefrykt og kvinnehat det er mulig for en mann å ha. Slik representerer Sandemann alle menn slik Anabel representerer alle kvinner. Han har av frykt for kvinnelig seksualitet operert bort luktesansen, og stengt av enhver mulighet for å bli opphisset av lukten av en kvinne. Hans redsel for matriarkalsk overtagelse gjør han patetisk og truende på samme tid. Ja, han er slem, fryktelig slem, en totalt usympatisk karakter, og det er nettopp det som er hensikten. Han er en så ekstrem karikatur av en mann at det gjør han parodisk. De fleste menn i boken er usympatiske eller patetiske, mens kvinner er horer eller madonnaer. Her foregår kjønnskampen hele tiden, på mentalt, følelsesmessig og seksuelt plan. 

Genrebrudd
Den leseren som forventer en enkel krimintrige vil falle ut på side 100. Ledetrådene mot en løsning er der, men kommer sent og er ispedd for mange digresjoner. Genremessig kan ikke Fallet Sandemann  leses kun som en detektivhistorie, for det er ikke lengsel etter en oppklaring som gjør at vi drives fra side til side, til det er handlingsprogresjonen for langsom og slik fungerer den heller ikke som en kriminalroman. Selve handlingen er ikke romanens styrke, uten at det gjør den mindre leseverdig. Riktignok tar Håkansson i bruk detektivfortellingens labyrintiske form, men ikke for å bygge opp lengsel etter å finne en vei ut. Hun bruker den labyrintiske formen både på indre og ytre plan for å angripe og sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og eksisterende kjønnssystemer.