Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo.

søndag 18. mars 2012

Jævla kjerringer!


(Maria Callas som Medea 1969)


"Men krenkes vi av ham, hvis leie vi har delt, da finnes ingen skapning grisk på blod som vi." (Euripedes: Medea, 431 f. kr.)



Hevnen som litterært tema er gammel og tilbakevendende. Medea er den ultimate kvinnelige hevneren der hevntørsten blir større enn kjærligheten til egne barn som hun tar liv av for å ramme sin mann, Jason. En nyere kvinnelig hevner er Stieg Larssons Lisbeth Salander, og hun engasjerer som representant for den private hevneren. Spørsmålet er om hun blir sett på som en problematisk hevner på grunn av sitt kjønn eller om interessen for, og problematiseringen rundt, den private hevnen er kjønnsløs.

"Det som blir trøblete for meg er at Stieg Larsson ikke på noe punkt markerer den minste kritiske distanse til Lisbeth Salanders handlemåte. Han går god for den." skrev Jon Michelet i Klassekampen 20 juli 2007. Videre stiller han spørsmålet om vi ikke bør være motstandere av den typen hevn Salander gjennomfører. Selvsagt bør vi det, men i en slik debatt må vi ikke glemme at litteratur ikke er virkelighet, selv om alle kulturelle uttrykk kan påvirke holdninger. Kunsten kan i beste fall imitere virkeligheten, si noe om det allmennmenneskelige og bevisstgjøre. Unni Lindell parerer Michelets utsagn med at hun har skrevet om farlige kvinnfolk som ville fått Lisbeth Salander til å se ut som en skolepike, og at hun ikke skyr den kvinnelige hevneren som karakter. (Klassekampen, 25.07.07). Lindell tenker spesielt på romanen Rødhette (2004), der den kvinnelige protagonisten tar i bruk svært voldelige metoder for å hevne seg på åtte menn, uten at Lindell vil, som hun selv sier, moralisere rundt dette.  Denne artikkelen om fremstillingen av den kvinnelige hevnen i Helene Uris Kjerringer (2011), skal heller ikke moralisere rundt den private hevnen, som selvfølgelig ikke er noe som kan forsvares.

I Kjerringer tar kvinnefelleskapet hevn over hverdagssjåvinisten, misogynisten. Fire kvinner i førtiårsalderen møtes på latinkurs, og dette møtet er ikke tilfeldig."Hae feminae vincent mares"- slike kvinner vil beseire menn. (Uri 2011) Den ene kvinnekarakteren, Jenna, har visst om dette møtet siden hun var liten jente, det var ment å skje og alt i livene til disse kvinnene har ført dem frem til dette møtet. Slik oppstår det et kvinnefellsskap. Alle de fire kvinnene har menn i livene sine som på en eller annen måte nedverdiger dem. Den arrogante kollegaen til Frøydis, lederen for eldretjenesten moren til Jenna nå er avhengig av, den mannlige professoren som ble avvist av Ella og nå forsøker å ødelegge hennes akademiske karriere og den selvgode sjåvinistiske sjefen til Celeste. Videre utover i romanen blir overtrampene mennene gjør seg skyld i grovere, og kvinnenes hevn mer omfattende. Dog ikke direkte voldelig. Når kvinnene skal gjennomføre hevnaksjonene tar de på seg svarte kapper med hetter og det mer enn antydes at disse kappene gir kvinnene en helt spesiell kraft. Urkvinnen kommer frem i de moderne, velutdannende kvinnene. Romanen er morsom og lettlest og man tar seg i å heie på kvinnefelleskapet å ønske at de kunne gå enda lenger i sin hevn. De er ikke blodtørstige nok, de er fremdeles i stor grad snille piker. De to siste hevnaksjonene er alvorligere. To menn har gjort seg skyldig i alvorlige overgrep. Den ene mot Jennas datter, den andre, en kjendispsykolog, slår kvinner, forfølger og skremmer Celeste, og mishandler henne til slutt på det groveste. Hevnen kvinnene tar over disse to mennene er i forhold til det de har gjort seg skyld i svært så barmhjertig. Den ene får kjønnshårene farget rosa, den andre blir bundet fast og skremt på forskjellige måter, men slipper unna med en skremmende opplevelse som kvinnene håper er traumatiserende nok til at han slutter å mishandle kvinner. Kvinnefelleskapet er i romanen mystifisert gjennom Jennas evner og intuisjon. Det er også hun som kommer med kappene de tar på seg når de iverksetter hevnaksjonene. Jenna kommer fra en generasjoner av kvinner med evner, i boka fortelles det at hennes slekt har sameblod. De svarte kappene, Jennas klarsynthet og ritualer gjør at kvinnefelleskapet assosieres med en heksering. Heksene har historisk sett blitt oppfattet som  så truende og skremmende for den patriarkalske etablerte samfunnsordningen og slike kvinner i den grad ukontrollerbare, at kirkens menn så seg nødt til å brenne dem. Å skape assosiasjoner til en heksering er i så måte et elegant grep. I denne romanen ligger leserens sympati hos "heksene", hevnerne.

Hevnen oppfattes som berettighet i et samfunn som aksepterer at kvinner utsettes for krenkelser. For det er det denne romanen egentlig handler om. De små krenkelsene alle kvinner opplever. "Vi skal ta oss av de som forakter kvinner. De skulle hamle opp med hverdagssjåvinistene, menn som roste seg av å være moderne menn." (Uri 2011: 113) Mannlige sjefer som tar æren for den kvinnelige medarbeiderens arbeid, menn som med største selvfølgelighet ber den kvinnelige kollegaen om å hente en kopp kaffe og forlater møterommet i visshet om at deres kvinnelige kolleger rydder opp etter lunsjmøtet. Avviste menn som føler seg avmaskulinisert og derfor gjør sitt beste for å fremstille kvinnen som udugelig og inkompetent. Profilerte menn som i sin selvgodhet og overlegenhet hånlig setter seg over sine like dyktige, like anerkjente kvinnelige kolleger på en måte en kvinne aldri ville kunne tillate seg å gjøre. Nettopp fordi hun vet at hvis hun blir oppfattet som kontroversiell får hun "megge" og "bitch" stempelet, heller enn å bli ansett som modig og frittalende. Uri får også inn et sleivspark til to mannlige forfatterkolleger når hun lar den mannlige talkshowverten med "sitt velkjente guttete smil" intervjue en filmregissør som har fått "et stort tilskudd fra filmfondet for å filmatisere de seks gigantbindene i en forfatters selvbiografi, seks bind om hans forhold til sin far, om hans kvinner, om hans problemer med for tidlig sædavgang." (Uri 2007: 195). Videre uttaler den samme talkshowverten at kvinner skal bli invitert til programmet hans den dagen de har prestert noe. "Den dagen kvinner skrev like gode romaner som menn (ikke slike selvutleverende, intimiserende om kjærlighet, barn, samliv, menstruasjon og kvinnegreier)." (Uri 2007: 198) Dette ble en anerkjent norsk forfatter sitert på i en dagsavis for et par år siden. Spesielt mente han at dette gjaldt for krimsjangeren, en sjanger han selv benytter seg av i en serie romaner om en livsnytende gourmet-detektiv med sans for gode viner. Innspillet hans ble heldigvis ansett for å være så usaklig at det kun var et begrenset antall forfattere og litterater som kommenterte. Muligens er dette en subtil hevn fra Uris side, i så fall, heia Uri!

Kjerringer er en morsom, lettlest roman og lingvisten Uri driver leseren fra side til side. Plottet kan minne om et filmmanus, og boken er også planlagt filmatisert.  Med humor som virkemiddel og lesbarhet som våpen går Uri her til kamp mot hverdagssjåvinistene. Mer presist kan vi si at hun ønsker å fokusere på de små overtrampene, krenkelsene som neste er usynlige, men som allikevel er der som elefanten i rommet. Romanens tema må vi imdlertid ta på alvor. Som Uri selv sier i et intervju med Forfatterforeningen 20 mai, 2011: "Det går nesten ikke en dag uten at det er et eller annet som man kan relatere til dette temaet. De som hevder at slike spørsmål er uinteressante og anakronistiske tar feil. Det er fortsatt kjønnskamp i 2011."

Litteratur
Uri, Helene. 2011. Kjerringer. Gyldendal. Oslo
http://www.klassekampen.no/47670/article/item/null (08.03.12)
http://www.klassekampen.no/47646/article/item/null/avviser-larssonkritikk (08.03.12)
http://krisesenter.org/oletextmo/DOCS/medeas_hevn.htm
http://forfatterforeningen.no/v2/content/uri-det-er-fortsatt-kj%B8nnskamp- (08.03.12)





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar