Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo og har i flere år jobbet som rådgiver og lektor i videregående skole.

torsdag 9. februar 2012

Kriminallitteraturens utvikling, en historisk oversikt med vekt på fremstilling av kjønn

Genremessig har kriminallitteraturen blitt ansett for å være en del av lavkulturen, det vi kaller populær- eller triviallitteratur som tradisjonelt ikke utfordrer genregrenser. De senere årene har man imidlertid sett en forskyvning i anseelse der det virker som kriminallitteraturen krever sin plass innen seriøs litteratur. Kriminallitteraturen har gått forbi annen populær- og masseprodusert kunst i anseelse. Dette skyldes ikke minst et økende antall kvinnelige forfattere som utvider og fornyer genren, både gjennom persongalleri og tematikk.

 

Femikrim og Gynokrim

Fremstillingen av kjønn og kjønnsforskjeller har historisk sett vært stereotyp innen kriminallitteraturen. De siste tjue årene har man imidlertid sett en utvidelse av genren. De kvinnelige krimforfatterne grupperes i to tradisjoner der den første og eldste tradisjonen har blitt kalt femikrim. Utgangspunktet her er et kvinnelig perspektiv i et konvensjonelt samfunn. Protagonisten, som både kan være en kvinne eller en mann med ”kvinnelige egenskaper og verdier”, gjør ikke opprør mot konvensjoner; Han eller hun er veltilpasset og fornøyd med sin kjønnsrolle, og forholdet mellom kjønnene problematiseres ikke. Denne tradisjonen har blitt utvidet spesielt innen nordisk krim de siste årene. Den andre og nyere tradisjonen kalles gynokrim. Her er protagonisten alltid en kvinne som løser forbrytelser. Disse romanene kritiserer kjønnskonvensjoner og verdier og setter spørsmålstegn ved kvinnen i ”mannssamfunnet”. Heltinnen har et problematisk kjærlighetsliv, og ofte finner man oppgjør med en kvinnebevegelse protagonisten selv er en del av. Gynokrimmen lar detektiven involveres personlig i saken, og i romanen går hun gjennom en endring eller forandring utløst av de vanskeligheter oppklaringen innebærer. Denne type dynamisk protagonist finner vi også i nyere femikrim og i nyere krim skrevet av mannlige forfattere. Motsetningen er krim der detektiven ikke involveres i saken som skal oppklares, men på avstand nærmest stiller en diagnose. Denne type detektiv gjennomgår ingen personlig endring i løpet av romanen, og blir dermed en statisk figur. Jeg skal i denne artikkelen redegjøre for tre hovedtradisjoner som litteraturhistorisk sett oppfattes som en hensiktsmessig inndeling i krimgenren: den engelsk analytiske krim, den hardkokte amerikanske krimmen og den sosialdemokratiske nordiske krim.

Den engelske analytiske krim

Opprinnelsen til den nyere kriminalromanen faller sammen med skapelsen av den realistiske romanen. Den anerkjente oppfatningen er at genren ble etablert med Edgar Allen Poes The Murders in the Rue Morgue (1841), The Mystery of Marie Roget (1842) og The Purloined Letter (1843). I disse fortellingene møter vi politietterforskeren Auguste Dupin og hans venn den anonyme personale fortelleren. Detektiven med tilnærmet overnaturlige analytiske evner og hans trofaste følgesvenn skapes. Det klassiske detektivparet er lett gjenkjennelig i senere detektivfortellinger innen det man kan kalle den analytiske tradisjonen. Med Poes Dupin blir formelen mord - etterforskning - oppklaring etablert, en formel som tradisjonelt ikke avvikes innen genren. Denne oppbygningen er en forutsetning for plotting- og whodunnit-konseptet som kjennetegn for den genremessig gode kriminalromanen. Whodunnit er kort for who have done it og er karakteristisk for den analytiske krimmen. Leseren får ledetråder der fokus er på hvem som har motiv og mulighet, og det skal utfra disse være mulig å dedusere seg frem til hvem morderen er før løsningen avsløres på siste side. Selv om forbrytelsene er brutale og voldelige er Dupin ikke det. Et overlegent intellekt gjør detektiven til helt. Conan Doyles mer kjente detektivpar Sherlock Holmes og Dr. Watson er skapt i forlengelsen av tradisjonenen Poe etablerte. Slik kan man si at den mannlige detektivs karakteristiske egenskaper innenfor den analytiske krimmen ble fastlagt. Jeg skal i det følgende gi eksempler på dette gjennom et utvalg av kjente protagonister innen den engelske puslespillskrimmen. Her finner vi blant andre Agatha Christies Hercule Poirot, introdusert for første gang i romanen The Mysterious Affairs at Styles (1920). Sett i kjønnsperspektiv er Hercule Poirot interessant. Skapt som en mannlig karakter er hans biologiske kjønn mannlig, men hans kulturelle kjønn er sammensatt og mer komplisert å avgjøre. For det første betyr navnet Poirot klovn og Hercule er en forkortelse av Herkules (gresk helt med overjordiske krefter, symbol på maskulinitet). Christies protagonist er altså en klovnemann. Kjønnsforskeren Sally Munt skriver om Hercule Poirot:

"He is a parodi of the male myth; his name implies his satirical status: he is a shortened Hercules, and a poirot a clown. He is narcissistic, emotive, feline, apparently irrational, eccentric, quixotic, obsessed with the domestic, and socially ’other’ in that he is Belgian. In Christies first book, The Mysterious Affairs at Styles , he is often referred to as a ’little man’- not a man, but inferior. He is a feminine hero." (Munt 1994: 8)

Hercule Poirot som parodi på mannlighet gjør Agatha Christies fortellinger til noe mer enn bare lukkede roms mysterier på engelske herregårder blant engelsk overklasse. (Locked room mystery er kriminalfortellinger der mord begås under tilsynelatende umulige omstendigheter). Ingen ser ut til å ha hatt muligheten til å ha vært på åstedet eller å ha forlatt det, og selvmord er utelukket. I tillegg er det kun et begrenset antall personer som både har motiv og mulighet.)Christie skapte en detektivhelt som nærmest kan sies å være kjønnsløs, med tradisjonelle kvinnelige verdier og interesser, samtidig som han er en mannlig protagonist. Christies andre protagonist, den ugifte, eldre damen Miss Marple, møter vi første gang i The Murder at the Vicarage (1930). Miss Marple, en kjønnsløs gammel jomfru er parodisk fremstilt som en liten, søt te-drikkende gammel dame med strikketøy og eksepsjonelle deduktive evner. Mesterdetektiven uten fremtredende kjønnsidentitet, og med et i beste fall sparsommelig privatliv, er karakteriserende for den engelske krimmen i mellomkrigsårene og like etter annen verdenskrig, og kan sies å være stereotyper innen engelsk analytisk krim i tidsrommet 1919-1939, en tidsperiode som har blitt kalt Gullalderen for den klassiske detektivfortellingen.

En annen som regnes som mester i lukkede-rom-mysterier er John Dickson Carr. Carr var opprinnelig amerikaner, men levde mesteparten av sitt voksne liv i England. Hans helt, Doctor Gideon Fell, figurerer i 33 fortellinger fra 1933 til 1967. Fell beskrives som en høy, tykk mann med mustasjer. Han beveger seg rundt ved å støtte seg til to stokker, og han kler seg med kappe og hatt. Han er ikke en realistisk mannsfigur, og kan sammenlignes med julenissen. Altså enda en parodi på en mannsrolle, hos Carr i bestefarsutgave. Julenissen er en mannlig mytisk figur, men han kan ikke sies å ha karakteriserende maskuline trekk og verdier. Både Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Miss Marple og Doctor Gideon Fell er helter som ikke knyttes opp mot seksuell orientering. De lever alene og informasjonen om tidligere kjærlighetsaffærer er sparsommelige om ikke helt utelatt. Slik kan de sies å være kjønnsløse stereotyper innen engelsk analytisk tradisjon.

En helt innen den samme tradisjonen som har en kjærlighetshistorie og en definert seksuell orientering er Dorothy L. Sayers’ Lord Peter Wimsey som skapes i Whose Body (1932). I Strong Poison (1931), treffer han Harriet Deborah Vane som er anklaget for mordet på sin elsker. Harriet Vane som kvinnelig karakter er spesielt interessant fordi vi her for første gang innen den engelske tradisjon møter en selvstendig kvinneskikkelse, og hennes selvstendighet gjør at hun er i tvil om hun er villig til å oppgi sin uavhengighet for å gifte seg med Wimsey. Det tar derfor fem bøker før kjærlighetsforholdet ender i frieri, i Gaudy Night (1935), og ytterlig en bok før ekteskapet realiseres i Bushman’s Honeymoon (1937). Harriet Vane kan sies å være forløper for kvinnekarakterer i kriminalromaner skrevet tretti år senere. Wimsey er på mange måter en satire over en stereotyp mannsrolle innenfor den engelske overklassen. Utdannet ved Oxford og med adelstittel bor han sammen med sin butler, Mervyn Bunter, på en finere adresse i London. Wimsey beskrives som en middelaldrende mann med vagt tåpelige ansiktstrekk. Utseendemessig beskrives altså ikke Lord Peter som en typisk maskulin helt.

Av de nyere detektivheltene er P.D. James’ Adam Dalgliesh muligens den mest kjente for norske lesere. Han skapes i Cover Her Face (1962), og er ikke privatdetektiv som de andre serie-protagonistene jeg har omtalt, men politimann. Politimannen som helt i kriminalromaner ble skapt innen den amerikanske tradisjonen som jeg skal komme tilbake til senere i artikkelen. Selv om Dalgliesh definitivt er en mannlig helt, har han også disse tradisjonelt sett kvinnelige verdiene som kan sies å være typiske innenfor den engelske tradisjonen. Han er enkemann og bor alene i en leilighet i City of London der han tilbringer sin fritid viet til sin store interesse: å skrive poesi. Dalgliesh har en høy stilling i New Scotland Yard, men er ikke den maskuliniserte, hardkokte politimannen vi finner i amerikanske politiromaner. Han beskrives som reservert og ensom med et overlegent intellekt. I løpet av romanene utvikler han seg som poet og utgir flere bøker. Gradvis får leserne vite mer om hans privat- og kjærlighetsliv. James holder seg innenfor ”genreoppskriften”, eller formelen gjennom alle bøkene, men utvikler karakterene og deres privatliv. I The Murder Room (2003), blir Dalgliesh forlovet med en kvinnelig foreleser ved universitetet i Cambridge. Kvinnen i hans liv har altså en posisjon som gjør henne til en likeverdig partner, og er ikke ”den lille kvinnen” i heltens liv som kun reflekterer den mannlige protagonisten. Romanene om Adam Dalgliesh er interessante i et kjønnsproblematiserende perspektiv, spesielt i det man kan kalle en utvikling fra femikrim til gynokrim, ved at James velger å la Dalgliesh’ kvinnelige kollega Kate Miskin få en gradvis mer fremtredende plass. I A Taste for Death (1986), blir Miskin en del av Dalgliesh’ etterforskningsgruppe. James lar henne kjempe som kvinne på en mannsdominert arbeidsplass der den eneste som støtter henne er Dalgliesh. Saken som etterforskes i denne romanen tar opp tema som abort, graviditet, karriere og morsrolle; tema kvinnelige lesere muligens har lettere for å identifisere seg med enn mannlige lesere. Det kan virke som James dermed ser det hensiktsmessig å introdusere en kvinnelig etterforsker for å få kvinneperspektiv på kontroversielle og ladede tema som spesielt angår kvinner. Sally Munt mener introduksjonen av Kate Miskin er et forsøk på å gjøre fortellingen mer realistisk, samt å skape et emosjonelt ”hjem” eller fokus for leseren. Samtidig er det også mulig at James bruker karakteren for å nærme seg et konsept der etterforskernes private sfære gradvis får større plass uten å avvike for mye fra den opprinnelige formelen. Det er interessant at en kvinnelig politietterforsker blir introdusert i samme roman som etterforskerens private rom, Miskins hjem, blir en del av plottet. Spesielt fordi det hjemlige og private tradisjonelt har blitt oppfattet som kvinnelig, mens det offentlige rom har blitt oppfattet som en mannlig arena. Kate Miskin strever for å leve et kvinneliv på egne premisser; hun er ugift, ujålet og beskrives ikke som spesielt feminin. Som stereotyp innen gynokrim-tradisjonen har Miskin et problematisk kjærlighetsliv. Dalgliesh og Miskin er et etterforskningspar der mannen femininiseres gjennom de verdier han representerer, og kvinnen maskuliniseres. P.D. James har i tillegg til Miskin introdusert en kvinnelig privatdetektiv, Cordelia Grey, som vi møter første gang i An Unsuitable Job for a Woman (1972). Grey arver et detektivbyrå og en pistol av sin sjef, og tar dermed over en mannlig tradisjon. Hun gjør dette på egne premisser, og fremstår som original og utradisjonell i sine metoder. Symbolsk kan tittelen på den første romanen om Grey oppfattes som at kvinner kommer inn på en mannlig arena og gjør den til sin, slik kvinnelige forfattere som P.D. James, Ruth Rendell og Minette Walters har gjort med den engelske kriminallitteraturen.

Den amerikanske hardkokte krim

Pioneren innen den amerikanske tradisjonen er Dashiell Hammet som startet sin karriere med fortellinger utgitt i det amerikanske pulpmagasinet Black Mask i 1920-årene. I hans første roman Red Harvest (1929), møter vi privatdetektiven og fortelleren The Continental Op som bestemmer seg for å rydde opp i den lovløse byen ”Poisonville”. Her skapes den arketypiske amerikanske privatdetektiven; mannen som alene bekjemper kriminalitet og korrupsjon, som er brutal, men rettferdig og ser det som en æressak å ta loven i egne hender. Denne karakteren går igjen i flere fortellinger av Hammet. Privatdetektiven Sam Spade ble introdusert i The Maltese Falcon (1930). Spade er den maskuline, tøffe, ensomme ulven og har alle de egenskaper den hardkokte private eye har blitt kjent for. Han har svært utviklede, til dels overdrevne tradisjonelle maskuline egenskaper og er ut fra dette en parodisk fremstilt mannlig karakter. Noe som kjennetegner den amerikanske hardkokte tradisjonener det parodisk maskuline ved private eye-karakteren. Denne mannlige protagonisten har et utviklet beskytterinstinkt, spesielt overfor vakre kvinner. Den amerikanske helten er totalt forskjellig fra helten innen den klassisk analytiske tradisjonen. Formelen forbrytelse - etterforskning - oppklaring opprettholdes også innenfor denne tradisjonen, men her kommer fysisk handling foran deduksjon. Helten tar oppdrag mot betaling, han bærer våpen, og hans kjønnstilhørlighet er definitivt mannlig. Den hardkokte helten har et seksualliv, og antagonisten i disse fortellingene er i de fleste tilfeller den forførende kvinnen protagonisten forsøker å motstå. Den kvinnelige antagonisten Hammet skapte i The Maltese Falcon er arketypen for det som utvikles til den stereotype femme fatale-figuren i den hardkokte tradisjonen. Bridgid O’Shaugnessy som Spade forsøker å hjelpe er vakker, forførende, manipulerende og selvstendig. Femme fatale-karakteren har blitt undersøkt innen feministisk forskning en rekke ganger. Henriette Rostrup har sett på hvordan denne kvinnekarakteren har blitt mottatt av spesielt kvinnelige lesere, og finner at feministene på 70-tallet så henne som kvinnen som ikke lot seg underkue av menn, som hadde et aktivt seksualliv på egne premisser, og som styrte sin egen skjebne. Dette var en selvstendig kvinnerolle i en mannsdominert litterær tradisjon. Senere holdninger til femme fatale-karakteren avviker fra 70-talls feministenes syn på henne som forbildet. Rostrup skriver om femme fatale-karakteren i sin artikkel ”Syndig, smuk og fortapt - om kvinden i krimien”: 

Som så mange ganger før har ”hardcore”- feministene fuldstændig overset den fatale kvindes egentlige situation i deres jagt på det endegyldige bevis på kvindens overlegenhed og den generelle mandschauvinisme. I den fatale kvinde mente de at have fundet et litterært forbillede. At anskue den ovenstående måde er en misforståelse, eftersom hun verken er fri eller selvstændig, men fastlåst i en angstfyldt mandefantasi, som hun umuligt kan slippe ut av. (Rostrup 1995)

Denne kvinnerollen er karakteren som får handlingen i gang, som frister helten seksuelt og vekker hans beskytterinstinkt. Hun er et produkt av en mannlig fantasi; seksuelt aktiv, forførende og vakker, men farlig. Den hardkokte helt motstår fristelsen. Selv om det kommer til seksuelle møter mellom han og femme fatale seirer hans rettskaffenhet til slutt. Dette mønsteret ble skapt i The Maltese Falcon. Sam Spade ender med å ta den moralske avgjørelsen idet han innser at Bridgit O’Shaughnessy er ansvarlig for mordet på hans partner. Han har et forhold til henne, men helten lar ikke følelser eller seksuelt begjær ta over for rettskaffenheten. Den fatale kvinnen blir fengslet. Slik seirer den mannlige moral over kvinnelig seksualitet. Femme fatale-karakterens kontrastfigur er den ”ærbare” kvinnefiguren som ikke selv agerer, men kun re-agerer på den mannlige heltens handlinger og dermed er en karakter som kun reflekterer han. Hun har ingen egen seksualitet; hennes trofasthet mot helten er total. I The Maltese Falcon har karakteren Effie Perine, Spades kloke og lojale sekretær, funksjonen som den ærbare kvinnen som er en kontrast til femme fatale-karakteren.

En annen pionér innen den hardkokte tradisjonen som også skrev for magasinet Black Mask, og som følger opp den tradisjonen Hammet startet, er Raymond Chandler. Chandlers protagonist er privatdetektiven Philip Marlowe. Karakteren ble først introdusert i novellen ”Finger Man” (1934). I syv romaner som starter med The Big Sleep (1939), er Marlowe i enda større grad enn Spade arketypen på den amerikanske privatdetektiven. Handlingen i The Maltese Falcon og The Big Sleep er mønsterdannende for senere romaner innen genren. Perspektivet er privatdetektivens, og ofte blir handlingen satt i gang ved at han blir oppsøkt på sitt kontor av en vakker kvinne i nød. Den mannlige helten har whisky i kontorskuffen, er hard og desillusjonert, og er den eneste rettskaffne mannen i et samfunn der politiet er korrupt og gangsterne herjer gatene. Handlingen foregår i en storby (Los Angeles), og skiller seg fra den engelske analytiske krimmen der handlingen like gjerne kan være lagt til landsbygda og engelske herregårder. I oppklaringsfasen i de hardkokte kriminalromanene kommer det ofte til et oppgjør mellom forbryter og privatdetektiv som involverer vold. Helten blir nødt til å skyte forbryteren for å redde sitt eget liv og sørge for at rettferdigheten seirer. Forfatterne av disse romanene har tradisjonelt sett vært menn, men slik kvinnelige forfattere har fornyet og utvidet den engelske tradisjonen har disse også fornyet den hardkokte tradisjonen ved å skape kvinnelige protagonister. Sue Grafton er en av dem. Serien med den kvinnelige privatdetektiven Kinsey Millhone begynner med A is for Alibi (1982). Millhone er privatdetektiv av yrke. Hun bærer våpen og hun reflekterer ikke tradisjonelle feminine verdier verken som femme fatale eller som støttespiller til en mannlig karakter. Millhone er langt fra en kjønnsløs karakter selv om hun er enslig. Flere elskere er innom livet hennes, men hun knytter seg ikke følelsesmessig til disse mennene. Hun har ikke familie, og er som Sam Spade og Philip Marlowe en ”ensom ulv”. Grafton tar i bruk de språklige virkemidlene som kjennetegner den hardkokte tradisjonen: personal forteller og en kjapp ironisk og til dels humoristisk stil. Vi får vite noe mer om Millhones privatliv enn Spades og Marlowes, men Grafton har latt sin heltinne maskuliniseres ved å gi henne egenskaper som vi ikke tradisjonelt anser som feminine. Hun bruker ikke sminke, og er lite opptatt av klær og utseende (hun klipper blant annet håret sitt selv med en neglsaks). På denne måten dekkes behovet for å av-femininisere heltinnen. Millhone kjemper for å bli tatt på alvor som kvinnelig privatdetektiv, og for å leve et liv på egne premisser. Slik går disse romanene inn i gynokrim-tradisjonen. Som sine privatdetektiv-forgjengere har Millhone et problematisk kjærlighetsliv, og hun er ikke opptatt av å finne seg en fast partner. Potensielle kjærlighetsforhold anses som en trussel mot heltinnens frihet. I alle romanene møter leseren en presentasjon av hvem den kvinnelige protagonisten er og at hun er privatdetektiv før plottingen settes i gang. Sue Graftons alfabetserie er vel så voldelig som den opprinnelige mannlige tradisjonen, og Kinsey Millhone går ikke av veien for å bruke rå makt og våpen. I Indemnity Only (1982, altså samme år som Graftons alfabetserie starter), introduserer Sarah Paretsky heltinnen V.I. Warshawski. Denne heltinnen har mange av de samme karakteristika som vi finner hos Millhone, og er også en del av den nye trenden der kvinner tar over den tradisjonelt mannlige detektivs tøffe ”ensomme ulv”-rolle.
Halldis Fougner skriver om disse nye heltinnene i artikkelen ”Ny kvinnekrim - en introduksjon” fra 2000:

… Kinsey Millhone og V.I. Warshawski er som Cordelia Grey og en rekke andre kvinnelige helter løst fra nære familiebånd. De har ikke foreldre eller søsken - slektningene er enten døde eller ukjente, og oppveksten deres har vært kummerlig. De har heller ingen stabil partner, og er gjerne skilt både en og to ganger. Gitt at kvinners identitet er så nært knyttet opp til relasjoner med andre mennesker, kan denne strategien tolkes som at uavhengighet stilles opp som et ideal. Den kvinnelige helten etableres like fristilt som den mannlige; hun har ingen forpliktelser utover å ta vare på seg selv. (Fougner 2000)

En annen kvinnelig protagonist i den hardkokte tradisjonen er Janet Evanovichs Stephanie Plum, dusørjegeren som er like vakker og feminin som hun er tøff. Stephanie Plum introduseres første gang i romanen One for the Money (1995). Hun er fraskilt med et uavklart, problematisk forhold til politimannen Joe Morelli. Dette er et forhold der Morelli er maskulin, tøff og beskyttende mens Plum motarbeider hans forsøk på å beskytte henne. De seksuelle møtene mellom Morelli og Plum er eksplisitt beskrevet og full av språklige klisjeer. Plum beskrives som vakker og veldreid, med korte skjørt, høye hæler og masse sminke. Morelli er barsk, kjekk og muskuløs. Der Plum kan sies å være en parodi på kvinnelighet er Morelli en parodi på mannlighet gjennom overdrivelsen av disse karaktertrekkene. Stephanie Plum oppfyller mange av kriteriene for å være femme fatale, men her er denne kvinnekarakteren ikke antagonist, men protagonist. Romanene tar i stor grad i bruk humor som virkemiddel, og er en ”lek” med stereotype kjønnsroller innen den hardkokte tradisjonen.

Som nevnt oppsto politiromanen innenfor den amerikanske hardkokte tradisjonen. Kriminalromanen med politimannen som protagonist, eller The Police Procedure med fokus på politiets etterforskningsprosess, skapes av Ed Mcbain i romanen Cop Hater (1956). Romanene handler om en gruppe etterforskere i 87 politidistrikt i en fiktiv by som antas å være basert på New York. I spissen for etterforskningsgruppen finner vi Steve Carella, en politimann med samvittighet. Carella er lykkelig gift og far til tvillinger, i motsetning til privatdetektiven innen hardkokt tradisjon som ikke har nære familiebånd. I tillegg til Steve Carellas kone Teddy, finner vi en kvinnekarakter, statsadvokaten Nellie Brand. Brand beskrives som en vennlig middelaldrende kvinne, og Teddy Carella er den gode, ærbare kvinnen som støtter sin mann. I amerikanske politiromaner finner vi andre stereotype karakterer enn i de nordiske, som jeg skal ta for meg senere i artikkelen. Den amerikanske fiktive politietterforskeren er ofte den totale mannsjåvinist ovenfor kvinnelige kolleger på politistasjonen, og beskyttende mot kvinner ute i ”felten”. Han klarer å si nei til seksuelle fristelser og er ikke interessert i tradisjonelle kvinnelige verdier. Politikvinnen i disse tidlige politiromanene har en tendens til å virke mer mandig fremstilt enn de mannlige karakterene, både med hensyn til utseende, egenskaper og verdier. I USA har man fra 1980-tallet hatt lesbisk krim, som man kan kalle en sub- eller undergenre. Først ute var Kathrine V. Forrest med den lesbiske politietterforskeren Kate Delafield, introdusert i Amateur City (1984). Utover 1990-tallet ble imidlertid den lesbiske krimmen gradvis en del av mainstream markedet, og ble ikke lenger skrevet for en marginal gruppe lesere. Kvinnelige kriminalforfattere har utvidet og fornyet police procedure ved å skape kvinnelige protagonister. Patricia Cornwells Dr. Kay Scarpetta skapes i Postmortem (1990). Scarpetta er ikke politikvinne, men patolog som arbeider for politiet. Gjennom hennes arbeid får leseren innblikk i politiets prosedyrer og metoder i drapssaker. Scarpetta er ingen udelt sympatisk heltinne, men.hun er realistisk fremstilt. Leseren får en forståelse av hva som motiverer hennes handlinger, og gradvis får vi vite mer om hennes privatliv. Hun er ugift og barnløs, og har et problematisk forhold til menn. Nok en gang har vi en detektivheltinne som er fremstilt som sterk og selvstendig, uten mannlig partner. Romanene tar opp tema som mishandling og tortur av kvinnekroppen, beskrevet detaljert og teknisk gjennom patologiske prosedyrer. I de tre første romanene om Scarpetta er ofrene kvinner, og det er den kvinnelige patologen Scarpetta som avslører hvordan mishandlingen av kvinnekroppen har skjedd. Cornwells romaner er en del av en ny trend der leseren følger perspektivet til sterke, kvinnelige protagonister med ledende stillinger. I disse romanene har kvinnen en helt annen stilling enn i tidligere politiromaner. En utvikling som også er tydelig innen nordisk krim.

Den nordiske sosialdemokratiske krim

Den nordiske krimmen har en mellomposisjon i forhold til engelsk og amerikansk tradisjon. Utviklingen i de nordiske landene har vært at kriminallitteratur anvendes til å sette fokus på sosiale skjevheter, og dette skjer i økende grad utover 1960-tallet. Delvis er den analytiske deduksjonen fra engelsk tradisjon beholdt, samtidig som de samfunnskritiske elementene fra amerikansk tradisjon kommer inn. Vi ser også at etterforskernes privatliv blir mer fremtredende i nyere nordisk krim. Politiromanene bærer preg av at vi i et sosialdemokratisk samfunn har et annet forhold til politiet enn i USA. Vi er mindre kritiske, vi ser politimenn og kvinner som trygge, rettskafne beskyttere, ikke korrupte slik tilfellet er i mange amerikanske privatdetektivromaner. Kjønnsstereotypien er tilstede også i nordisk krim, men tendensen er at heltene og heltinnene fremstilles som realistiske karakterer, uten de overdrevne og dermed parodiske maskuline eller feminine egenskapene.

Det har vært hevdet at norsk kriminallitteratur startet i 1840 med Mauritz Hansens Mordet på maskinbygger Rolfsen, altså et år før Edgar Allen Poe. Hansen har imidlertid ikke blitt hyllet som skaperen av detektivfortellingen fordi forfatterskapet ikke har blitt gjort kjent. Årsakene til dette henger sannsynligvis sammen med geografi og språk, noe som gjorde Hansen mindre tilgjengelig internasjonalt enn Poe. Den første som er verdt å nevne i forhold til påvirkning og innflytelse blir dermed Sven Elvestad alias Stein Riverton. Han var den første som skapte seriefigurer som helter i nordisk kriminallitteratur. Han første helt, Asbjørn Krag, møter vi første gang i kriminalfortellingen ”Detektivens Oplevelser. Træk av Kristiania-Detektiven Asbjørn Krags Liv. I. Mordet i D…Gade 63”, utgitt i Kristiania-avisen Ørebladet i 1904. I senere fortellinger om Asbjørn Krag veksler han mellom å være privatdetektiv og politimann. I hefteserien Lys og Skygge, første gang utgitt 1908, introduseres detektiven Knut Gribb. Disse fortellingene skrev Elvestad under psevdonymet Kristian F. Biller. Elvestads produksjon består av både fortellinger og romaner, og i bibliografien finner man over hundre nummer. De to seriefigurene ligner hverandre, men de er fremstilt som to forskjellige karakterer selv om Elvestad senere omskrev sine Gribb-fortellinger til Krag-romaner. Nils Nordberg skriver om disse to karakterene i Døden i kiosken Knut Gribb og andre heftedetektiver.
At de ligner hverandre er ikke så rart, de er jo runnet av samme rot; men mens Knut Gribb bare blir introdusert med en enkelt setning, blir Krag helt fra begynnelsen lansert som en detektivskikkelse med den samme romantiske aura som Sherlock Holmes. Allerede i Mordet i D… Gade 63 hentydes det til en rekke saker han har løst, det bygges opp en hemmelighetsfull genialitet og romantikk rundt detektiven. Krag er fjern, aristokratisk og ikke så lite eksentrisk. (Nordberg 2000: 122)
Nordberg mener videre at Knut Gribb er den ærlige etterforskeren som arbeider hardt og som nærmer seg den hardbarkede agenten. Krag og Gribb representerer dermed to forskjellige prototyper innen genren: Krag som gentlemansdetektiven, og Gribb som nærmer seg den hardbarkede politimannen. Den svenske forfatterinnen Maria Lang var tidlig ute som kvinne innen genren. Hun har blitt kalt Sveriges Agatha Christie med sine puslespillsmysterier i femikrimtradisjonen. Den første kriminalromanen av Lang kom ut i 1949, under tittelen Mördaren ljuger inte. Lang har to protagonister: politimannen Christer Wijk og Puck Eckstedt. I de første romanene er Eckstedt protagonisten, først senere overtar Wijk som helt. Puck Eckstedt er datter av en professor og tilhører det man kan kalle øvre middelklasse. Christer Wijk er politimann i Stockholm og gift med operasangerinnen Camilla Martin. Som vist tidligere i artikkelen er protagonister i tradisjonen fra Agatha Christie uten spesifikk kjønnstilhørighet, men dette er ikke tilfelle hos Lang. Christer Wijk har en partner og et seksualliv, og hans kjønnstilhørighet er mannlig, selv om han mangler de utpregede parodiske maskuline egenskapene som kjennetegner protagonistene i amerikanske politiromaner. Maria Langs romaner ble ansett som ”vågale”, for selv om hun skrev i forlengelsen av den engelske analytiske krimtradisjonen tok hun opp tema som var kontroversielle innen den ellers mer tematisk konvensjonelle arven etter Christie. I Langs romaner er tematikken familiehemmeligheter og konflikter, incest og seksuelle traumer. Disse temaene var ikke ukjente innenfor den hardkokte amerikanske tradisjonen, men ble kontroversielle fordi Lang skrev analytisk femikrim. Hun sjokkerte i sine to første romaner ved å la lesbiske kvinner ha rollen som mordere. At Lang i det hele tatt nevner seksuell orientering i disse romanene er å anse som forut for tiden hun skrev i. Det er også interessant at homofile i disse romanene er ”de onde”, noe som sannsynligvis har sammenheng med det sykdomsstempelet lesbiske kvinner hadde i samtiden. Selv om Lang kan sies å ha vært forut for sin tid rent tematisk, var tiden ikke kommet for lesbiske heltinner.
De romanene som kan sies å være toneangivende for nordisk krim utover 60- og 70-tallet, var politiromanene skrevet av det svenske ekteparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö. Dette er romaner som går i fotsporene til den amerikanske politiromanen, men tematikken er i større grad politisk og samfunnskritisk. Sjöwall og Wahlöö hadde en politisk agenda, og mente at genren kunne brukes til å sette fokus på utnytting og utbytting av svake i samfunnet, og samtidig avsløre skjevheter i det ”borgerlige” velferdssamfunnet. Det politiske klimaet utover 1960-tallet gjorde at disse romanene ble enormt populære og satte en standard for senere nordiske politiromaner. Protagonisten, politimannen Martin Beck og hans team av etterforskere, blir introdusert første gang i romanen Roseanna (1965). Karakterene er seriefigurer i totalt ti romaner frem til 1975. De første tre romanene kan sies å være direkte police procedures,der leseren blir kjent med hovedkarakterene i serien. Samtlige etterforskere er menn. Leseren blir til en viss grad tatt med inn i privatsfæren til politimennene, og de egenskaper karakterene har viser et ønske om å skape sammensatte personligheter som går utover den parodiske mannsrollen som oppsto i hardkokt amerikansk krim. Den mannsjåvinismen vi ser i tidligere politiromaner er ikke fremtredende hos Sjöwall og Wahlöö, selv om de sentrale karakterene er menn som arbeider sammen i et maskulint miljø på en politistasjon i Stockholm. Dette er etter all sannsynlighet en refleksjon av samtiden, med kvinnebevegelsens utbredelse på 1960-tallet. Perspektivet sitter hos Beck,. som gjennom serien utvikles både profesjonelt og privat. I de første romanene er han en gift mann med to barn, men dette ekteskapet er ikke lykkelig og i de siste romanene er han fraskilt. Beck har imidlertid et forhold til en kvinne. Utviklingen innen nordisk krim har vært at kjærlighetslivet til etterforskerne er en del, av om ikke plottet, så i alle fall intrigen i romanene. Ofte er utgangspunktet, som i amerikansk tradisjon, et problematisk forhold til partner eller potensielle partnere. Fysisk beskrives Beck som en høy, maskulin mann som røyker, har søvnproblemer og plages av et tilbakevendende maveonde. Sjöwall og Wahlöös politiske prosjekt er tydelig i oppbygning av persongalleriet og plottet. En vridning mot den politiske venstresiden er merkbar også i Norge, med blant andre Jon Michelets kriminalromaner. Om Sjöwall og Wahlöö fornyet den svenske ”deckaren”, gjorde kvinnelige kriminalforfattere det samme for norsk kriminallitteratur. Professor Hans H. Skei skriver i artikkelen ”Blodig alvor” (1998):

En viktig fornyelse som skjedde i kriminallitteraturen i 70- og 80 årene var at de trette mannlige heltene ble avløst av kvinnelige helter - private etterforsker såvel som politikvinner. Fenomenet er nå også veletablert i norsk krim etter at Sue Grafton og Sara Partsky, uten å være først ute, fremsto som frontfigurer gjennom stort salg både i original og oversettelse i Norge. Hvis det å være tidlig ute, er viktig ligger for øvrig Kim Småge med Nattdykk godt an, både når det gjelder alvor, kvinneskikkelse og tøffhet. (Skei: 1998)

I novellesamlingen Kvinnens lange arm (1992), introduserer Kim Småge serie-heltinnen, politikvinnen Anne-Kin Halvorsen. Alle romanene om Halvorsen er sett fra et kvinnelig perspektiv. Her objektiviseres mannen, og vi finner et søsterfelleskap der sterkere kvinner støtter og forsvarer de voldtatte og mishandlede. Kvinnefelleskapene er gode og sterke, mens mennene er forbrytere og mordere. Halvorsen er, som vi har sett er felles for kvinnelige etterforskere, ugift og seksuelt frigjort. Hun har elskere, men ingen mann som kommer henne virkelig nær.

En heltinne innen gynokrimmen som gifter seg og får barn er Liza Marklunds Annika Bengtzon som vi møter første gang i Studio sex (2001). I serien går hun gjennom de endringer det innebærer å få familie, og leseren får innblikk i hennes personlige kamp for å kombinere familieliv og karriere som journalist. På arbeidsplassen utsettes Bengtzon for mannssjåvinisme, mens hun hjemme møter de krav mann og barn innebærer. Dette er noe nytt innen genren. Gynokrimmen har med Marklund blitt utviklet videre. Det handler ikke lenger kun om å bli anerkjent som kvinne i mannsdominerte miljøer og yrker, det handler også om retten til å velge både familie og karriere.

I Norge har Kjersti Scheen skapt en norsk utgave av den kvinnelige hardkokte privatdetektiven med sin serie-protagonist Margaret Moss. Den første romanen om Moss, Teppefall, kom ut i 1994. Moss er skilt, har en voksen datter og en elsker, men er selvstendig og uavhengig. Hun er desillusjonert, har et alkoholproblem og kommer stadig opp i situasjoner hun må kjempe seg ut av.

Selv om homofili har vært tema i en rekke samfunnskritiske kriminalromaner skjer dette ofte med negativt fortegn ved at lesbiske kvinner og homofile menn har noe suspekt over seg, eller er ofre for en forbrytelse. Lesbiske kvinner har i litteraturen ofte blitt fremstilt som ”butch”: mandige eller avfemininiserte. Den første lesbiske heltinnen i nordisk krim introduseres i Anne Holts Blind gudinne (1993). Denne protagonisten ble ikke en del av en sub-genre, som tilfellet var med de første amerikanske kriminalromanene med lesbisk heltinne, men kom umiddelbart inn på markedet for mainstream kriminallitteratur i Norge. Her møter vi politikvinnen Hanne Wilhelmsen, en kvinne som helst skjuler sin lesbiske orientering til mye frustrasjon for kjæresten Cecilie. Wilhelmsen er en dyktig og tøff politietterforsker, men hun er ikke ”butch”. I forhold til sin legning er hun feig; hun vil ikke at noen av kollegene skal vite at hun er lesbisk. Gjennom romanene endrer imidlertid Wilhelmsen seg og blir mer åpen om sin legning. Som heltinne er hun sammensatt og komplisert, hun prøver og feiler, sårer mennesker og blir selv såret. Disse ”nye” forholdsvis realistiske heltene og heltinnene tar over utover 1990- og 2000-tallet.

To av disse realistiske protagonistene er skapt av Karin Fossum og Unni Lindell. Fossums Conrad Sejer opptrer første gang i romanen Evas øye (1995). Sejer er en eldre politimann som bor alene sammen med hunden Kollberg (oppkalt etter en av Sjöwall og Wahlöös politimenn) etter å ha blitt enkemann. Han har en datter og et barnebarn; en gutt adoptert fra Afrika. Gjennom serien kommer leseren stadig nærmere denne sympatiske, men noe ensomme, eldre etterforskeren. Lindell introduserer Cato Isaksen i Slangebæreren (1996). Lindell legger i sine romaner like mye vekt på Isaksens privatliv som på plottet. Isaksen er realistisk fremstilt, han har gode og dårlige sider. Blant annet har han store problemer med å være trofast mot konen Bente. I første roman har han flyttet fra Bente og lever sammen med en annen kvinne som han også får en sønn med. Leseren følger Isaksen gjennom skilsmisse, nytt forhold og tilbake til sin kone med alle problemer og frustrasjoner dette innebærer. Plottene og intrigene i Lindells kriminalromaner er knyttet tett opp mot Cato Isaksens tanker og følelser.

En protagonist som hører til i forlengelsen av den hardkokte tradisjonen er Jo Nesbøs Harry Hole som ble skapt i Flaggermusmannen (1997). Hole er alkoholiker med et mislykket ekteskap bak seg, og han havner stadig ”på fylla” når livet blir vanskelig, noe det ofte gjør. Hole er en sympatisk helt, som står på de svakes side og som har det jeg tidligere kalte tradisjonelle ”kvinnelige egenskaper”. Mannsjåvinismen fra den hardkokte tradisjonen finnes ikke hos Hole, men allikevel finnes det i disse romanene en arv fra Hammet og Chandler. Hole er, som Spade og Marlowe, helten som kjemper alene i en verden der korrupsjon og ondskap råder. En annen ”ensom ulv” er Staalesens Varg Veum, noe også navnet hans hentyder. Veum ble til i Bukken til havresekken så tidlig som i 1977. Veum er en fornorsket Marlowe, men han er mer realistisk fremstilt. Utdannet sosionom og med bakgrunn i barnevernet er Veum en privatdetektiv med ”myke verdier”. Han har den klassiske ”rufsete” privatdetektiv-stilen, og fortellingene om han er skrevet som personalfortellinger slik de hardkokte privatdetektivfortellingene fra amerikansk tradisjon er, og med et humoristisk og ironisk språk.

Utover 1990-tallet skjer det en gradvis større psykologisering innen krimgenren. Heltene og heltinnene blir karakterer leseren kan identifisere seg med. Det primære er fortsatt underholdning, men det settes samtidig fokus på personlige problemer så vel som politikk og samfunn. Denne psykologiseringen har Hans H. Skei kalt en endring fra Whodunnit? til Whydunnit?:”Denne vridningen fra hvem til hvorfor, kan flytte om på vekten av de faste elementene, uten å overskride dem, og likevel skape noe nytt og forfriskende” (Skei 1998). Kanskje er det denne fornyelsen og utviklingen som stadig pågår innen genren, som gjør at kriminallitteratur holder stand som mestselgende genre.

Litteratur

Fougner, Halldis. 2000. ”Ny kvinnekrim - en introduksjon.” Bøygen: Litterært tidskrift. Oslo
Hultgren, Kaja A. 2006. En etterforskning av kjønn i fire norske kriminalromaner fra 2000- Universitetet i Oslo
Lindell, Unni. 1996. Slangebæreren. Oslo
Munt, Sally. 1994. Murder by the book? Feminism and the Crime Novel. London
Nordberg, Nils. 2000. Døden i kiosken og andre heftedetektiver. Oslo
Rostrup, Henriette. 1995. ”Syndig, smuk og fortapt - om kvinden i krimien”. Den siste gode genre.KLIM
Skei, Hans H. 1998. ”Blodig alvor. Om begrepet kriminallitteratur - med særlig vekt på nye utviklingstrekk.” Skrift nr. 2. Universitetet i Oslo



 Begrepet ”gynokrim” ble introdusert av Professor Bo Tao Michaelis på seminar om nordisk kriminallitteratur på Universitet i Ålborg sommeren 2005.

Kjønnskamp på svensk

 Fallet Sandemann (2002) av Gabriella Håkansson er en genrebrytende murstein av en bok. Dette er en roman som ikke slipper. Karakterene klamrer seg fast i leseren. Hvor avskyelige, patetiske og frastøtende noen av disse menneskene enn er, så roter de forstyrrende rundt i bevissheten lenge etter at siste side er lest. Det er nettopp karakterene som er bokens styrke.

Den kvinnelige protagonisten, Anabel, blir kalt ut på et oppdrag av sin sjef, den ufordragelige og arrogante Malcolm. Sammen med sin partner K, skal hun spore opp den mystiske Sandemann, sist observert i Lisboa. Fra London til Lisboa, videre til Nord-Afrika og den saudiarabiske ørkenen følge vi Isabel, forlatt av K et sted i Frankrike, gjennom en labyrintisk reise for å finne Sandemann. Som en kvinnelig Don Quijote er hun sin egen oppfinnelse. Med nytt navn og ny garderobe legger hun ut på en ferd med ett mål: hun er på menneskejakt. Personene Ananbel møter representerer de sidene av menneskelivet vi helst unngår å gå for dypt inn i. Slik er menneskeskjebnene vevd inn i et nett av filosofiske betraktninger. Det feministiske perspektivet ligger som en rød tråd gjennom alle de 461 sidene, der kjønnspillet utspiller seg i en bisarr patriarkalsk verden.

Anabel Shank
Vi vet ikke sikkert hvem som skjuler seg bak pseudonymet Anabel Shank, hennes virkelige navn avsløres ikke, og slik kan hun være alle eller ingen. Vi vet at hun er agent i en eller annen etteretningstjeneste med base i London, hennes historie, alder og privatliv får leseren ikke innblikk i.Hun er en kvinne som kan være alle kvinner, i sin feminine gule drakt med tilhørende høyhælede sko. Gjennom henne beskrives objektiviseringen enhver kvinne kan identifisere seg med, der menns blikk og holdninger gjør at hun aldri kan stå stille, alltid må være i bevegelse.Hennes jakt på kvinnehateren Sandemann kan tolkes symbolsk, som enhver kvinnes krig mot en fiendtlig, mannsdominert verden. En jakt med femininitet og kvinnelig intuisjon som våpen. Gjennom Anabels opplevelser skapes en filosofisk betrakning av kjønnenes forhold til hverandre sett fra kvinneperspektiv.

Sandemann
Som karakter tar denne mystiske figuren opp i seg alle de sjåvinistiske holdninger, kvinnefrykt og kvinnehat det er mulig for en mann å ha. Slik representerer Sandemann alle menn slik Anabel representerer alle kvinner. Han har av frykt for kvinnelig seksualitet operert bort luktesansen, og stengt av enhver mulighet for å bli opphisset av lukten av en kvinne. Hans redsel for matriarkalsk overtagelse gjør han patetisk og truende på samme tid. Ja, han er slem, fryktelig slem, en totalt usympatisk karakter, og det er nettopp det som er hensikten. Han er en så ekstrem karikatur av en mann at det gjør han parodisk. De fleste menn i boken er usympatiske eller patetiske, mens kvinner er horer eller madonnaer. Her foregår kjønnskampen hele tiden, på mentalt, følelsesmessig og seksuelt plan. 

Genrebrudd
Den leseren som forventer en enkel krimintrige vil falle ut på side 100. Ledetrådene mot en løsning er der, men kommer sent og er ispedd for mange digresjoner. Genremessig kan ikke Fallet Sandemann  leses kun som en detektivhistorie, for det er ikke lengsel etter en oppklaring som gjør at vi drives fra side til side, til det er handlingsprogresjonen for langsom og slik fungerer den heller ikke som en kriminalroman. Selve handlingen er ikke romanens styrke, uten at det gjør den mindre leseverdig. Riktignok tar Håkansson i bruk detektivfortellingens labyrintiske form, men ikke for å bygge opp lengsel etter å finne en vei ut. Hun bruker den labyrintiske formen både på indre og ytre plan for å angripe og sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og eksisterende kjønnssystemer.