Sårbar, sulten og deppa

Linnea Myhre har gitt ansikt og navn til en generasjon unge kvinner som velter seg i depresjon og spiseproblemer. Setter hun fingeren på at noe er helt galt med samfunnet hun vokser opp i, eller er dette velfundert sutring fra en bortskjemt, oppmerksomhets-syk ung jente ?

Det er en modig ærlighet i denne boken som imponerer meg, samtidig er det vanskelig å se hvilke ytre faktorer som gjør at jeg-personen Linnea er så deprimert. Hun ser ut til å ha alt. Leilighet i Oslo, god jobb, venner  I tillegg er hun pen, og tynn. Hun har et godt forhold til familien sin i Molde, moren er støttende og snill, allikevel er hun langt nede i sin egen verden der mye av energien går ut på å finne ut om hun skal spise, hva hun skal spise, observasjon av hvor mye av hoftebena sine hun kan se og hvor lenge hun kan klare å sove av gangen.

Hun begynner i terapi hos psykiateren Finn (Skårderud), hun håper han kan gjøre henne frisk, hun tror på det. Hun blir medisinert. Det er slett ikke alle som får komme til en psykiater som Finn Skårderud. Dette er også med på å gi meg inntrykket av en liten forfordelt, bortskjemt sutrejente, men som sagt hun er ærlig, også i forhold til dette. Hun skammer seg over å klage så mye når hun er så heldig med livet sitt objektivt sett.

Det er vanskelig å se at dette er noe annet enn en selvbiografisk fortelling. Nærmest som en dagbok. Protagonisten heter Linnea Myhre, som forfatteren, hun bor på samme sted, hun har også de samme problemene som bloggeren Linnea Myhre. Unge deprimerte jenter på evig slankekur er ikke nytt for meg, det er bare det at ofte ligger det noe annet bakom. Det ser det ikke ut til å gjøre hos Linnea. Jeg hadde lyst til å rope HVA ER PROBLEMET! da jeg leste boken. Tilhører hun en generasjon som har alt, og mer, derfor blir selvsentreringen ekstrem? Det finnes ikke noe å streve etter, ingenting å ønske seg eller jobbe mot fordi de har alt? Jeg bare stiller spørsmålet, jeg dømmer ikke. Det er beundringsverdig at hun tør å være så ærlig utleverende, men samtidig gir dette gjenklang hos veldig mange unge jenter. Det slo meg at hun muligens holder noe tilbake for leseren, en årsak, noe i barndom, en traumatisk opplevelse, men samtidig sier hun at hun ikke gjør det. Hun har ingen grunn til å føle seg så elendig.

Dette er ikke stor litteratur, men det er på mange måter en nødvendig rapport fra en ung kvinnes liv. Språklig kunne hun fått redaktørhjelp, men det kunne også blitt feil fordi det unge litt naive språket og setningsoppbygningen tilfører enda et nivå av ærlighet. Tilværelsen blir tom når det ikke er noe å jobbe mot, når du ikke vet hva du skal fokusere energien din på, når alle behov er dekket, ja faktisk i altfor stor grad. Samtidig er det ikke til å komme bort i fra at dette også fører energien over på andre, mer subtile mål. Vi mennesker er skapt slik, vi må ha noe å jobbe mot, noe å hige etter. For Linnea er dette knyttet til kontroll av matinntak. Det er målet i seg selv, holde seg ekstremt tynn.

Men, vent litt, det er jo ikke det. Hun skriver jo bok. DET er vel et mål, skrive og få boken utgitt. Så, hvor syk er hun egentlig. Eller er hun frisk nå, som klarer å fullføre et slikt prosjekt, mens hun i boken skriver at hun ikke klarer å gå på jobb? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg er usikker på hva det er som gjør at ekstremt vellykkede unge mennesker føler seg verdiløse. Og, det er trist. Tilværelsens meningsløshet er skildret utallige ganger i litteraturhistorien, men sjelden like utleverende som her. Linnea Myhre har gjort seg selv sårbar som person, og det er utrolig modig gjort uansett hva man måtte mene om denne boken.

Amerikansk krimdronning

En kvinne forsvinner fra sitt hjem. Huset bærer preg av at det ikke var frivillig. Kvinnens ektemann blir mistenkt. Dette er opptakten til Gillian Flynns siste roman Gone Girl (2012), på norsk Flink pike (2013). Leseren får så fortellingen om et ekteskap, der perspektivet skifter, slik at både hun og han forteller sin historie. Det er først og fremst den kvinnelige hovedkarakteren i romanen som interesserer, det er også tilfelle i Flynns to tidligere romaner.

 Flynns kvinnelige protagonister er dypt forstyrrende mennesker. Det er på grensen til ubehagelig å komme inn i deres verden, men vi får bakgrunnshistorien og i fortiden finnes svaret på destruktiv eller sosiopatisk oppførsel. I Gone Girl får vi innblikk i det vi i begynnelsen tror er et normalt lykkelig ekteskap, men ingenting er som leseren tror og Flynn klarer å så tvil om hvem som er den egentlige psykopaten her. Den utro ektemannen eller den manipulerende kvinnen? Handlingen starter på Nick og Amy Dunnes femte bryllupsdag. Hvert år har Amy forberedt en hinderløype eller en slags orienteringløype for Nick, der han ved hjelp av utplasserte ledetråder skal finne henne og på slutten av dagen ha en romantisk feiring av deres ekteskap. Ledetrådene er basert på året som har gått og minner de har delt. Når Nick finner huset rasert og Amy forsvunnet, er spørsmålet om det er endel av leken, eller om Amy virkelig er i fare eller i verste fall død.  Amy har en spesiell historie, hun er rollemodell for en karakter i flere barnebøker skrevet av hennes foreldre. Det er disse bøkene som har gjort familien velstående. Amy selv finner det belastende at barndommen hennes er utgitt i bokform. Alle tror de kjenner henne, og hun fremstilles i bøkene som en perfekt liten jente, et forbilde, og dette er mye å leve opp til. Nick er ødelagt på sin måte,av en far med sans for seksuelle perversjoner, en forgudet mor som langsomt pines til døde av kreft og en tvillingsøster som bestevenn. Leseren vet ikke hvor sympatien skal ligge, hos Amy eller hos Nick? Hvem har ansvaret for at ekteskapet ikke er harmonisk? Antageligvis begge, og hvor godt kjenner vi egentlig den vi velger å dele livet med?  Romanen alluderer til Bergmanns Scener fra et ekteskap, men kvinnen fremstår her som langt sterkere og mer manipulativ, og ja, også voldelig. Flynn har talent for å skrive psykologisk krim, hun fører leseren innsiktfullt inn i forkvaklede menneskesinn.

Gillian Flynn debuterte i 2006 med romanen Sharp Objects. En skremmende og opprørende fortelling om journalisten Camille Preaker som etter et opphold på psykiatrisk sykehus får i oppdrag av sjefen sin å dekke drapene på to små jenter. Problemet er at drapene har funnet sted på Camilles hjemsted, Wind Gap, der årsaken til hennes særdeles destruktive psyke har oppstått. Det blir et krevende og vanskelig oppdrag for Camille, der møtet med en mor hun har forsøkt og distansere seg fra blir mer belastende enn den alkoholiserte, labile protagonisten hadde fryktet. Camille sliter med en spesiell form for selvskading i tillegg til sitt mildt sagt usunne forhold til rusmidler, hun har arr på hele kroppen etter å ha kuttet seg gjennom flere år. Arrene er av en spesiell karakter, de består av ord som utrykker det hun følte da hun kuttet. Fremdeles sliter Camille med å holde tilbake ønsket om å kutte, og etterhvert som løsningen på mordene går opp for henne blir hun mer og mer ustabil. Camille hadde en søster som døde som barn, og når hun vender tilbake til barndomshjemmet blir minnene om dette dødsfallet klarere. Hun hadde allikevel ikke trodd at løsningen på drapene skulle være så tett knyttet til hennes egen familie. Når alt raser tar Camille seg av sin mye yngre halvsøster, men det skal vise seg at problemene langt fra er over.

Dark Places (2006) er Flynns andre roman. Også her har vi en kvinnelig protagonist med en særdeles traumatisk oppvekst. Som syvåring ble Libby Day vitne til mordene på moren og de to søstrene. Selv reddet hun livet ved å hjemme seg på morens soverom. Libby vitnet mot sin egen bror som ble dømt for drapene. Når hun 25 år senere blir oppsøkt av en gruppe, The Kill Club, som mener at broren Ben er uskyldig dømt, sier hun seg villig til å ta kontakt med personer fra fortiden som kan tilføre ny informasjon i saken. Libby er blakk, og The Kill Club betaler. Kan det være slik at det ikke var brorens stemme Libby hørte den skjebnesvangre kvelden? Er hun skyldig i å ha satt sin bror i fengsel på livstid? Denne romanen er den svakeste av de tre, men det kan ha noe å gjøre med at dette er den vanskelige andre boken. Her kommer jeg ikke helt inn i karakteren Libby, handlingene hennes er for svakt motivert. Når det er sagt er boken absolutt verdt å lese. Det er en spennende fortelling med særdeles spesielle karakterer. Ingen, selv ikke Libby selv, er udelt sympatiske. Libby både stjeler og lyver, hun bryr seg heller ikke spesielt mye om menneskene rundt seg. Etterhvert rulles det opp en bakgrunnsfortelling, det kommer frem at samme dag som mordene ble begått ble Ben anklaget for å ha antastet en jente. Kan det være slik at dette har forbindelse til mordene på familien hans?

Gillian Flynn har mottatt flere priser for krimromanene sine, og det er velfortjent. Det er intrikate, solide plott i romanene, og hun har et talent for å holde leseren interessert. Dette er velskrevne gåter, slik krim skal være. Håndtverket er godt. Sporene som legges ut for leseren peker i en retning, men så skjer det noe som endrer alt. Når leseren tror at løsningen er selvsagt snur plottet nok en gang. Karakterene er allikevel kanskje det mest interessante her. Disse kvinnene, som vi egentlig ikke er sikre på om vi liker, tilfører plottet originalitet. Flynn har ikke serieprotagonister, som er vanlig i krimsjangeren, men vi savner ikke en fast etterforsker. Hos Flynn finnes egentlig ingen helter, karakterene har såpass mørke sider at vi ikke helt vet om vi kan stole på noen. Selv ikke fortelleren.



Litteratur
Flynn, Gillian. Dark Places. 2006. Orion books Ltd. London
Flynn, Gillian. Sharp Objects. 2009. Orion books Ltd. London
Flynn, Gillian. Flink pike. 2013. Font forlag. Oslo
http://gillian-flynn.com/

En drink Paula?

Den irske forfatteren Roddy Doyle er i Norge kanskje mest kjent for The Commitments, filmatisert i 1991. Filmen har nærmest fått kultstatus, ikke minst for filmmusikken. Doyle skriver fra Dublins arbeiderklassemiljø. Han er kjent for narrasjoner der karakterens følelser og dialog er handlingsdrivende og han benytter ordøkonomisering som virkemiddel i kort kjapp skrivestil. Konnotasjoner er det lite av, leseren føres isteden inn i miljøet gjennom karakterisering. Det er også tilfellet for romanene om Paula Spencer, The Woman Who Walked into Doors (1996), på norsk Dama som gikk på dører og Paula Spencer (2006).  Karakteren Paula er mor, alkoholiker og offer for en voldelig, notorisk utro drittsekk av en mann, men hun har styrke og humor og en beundringsverdig overlevelsesevne. Gjennom begge bøkene har Paula selvinnsikt og vurderingsevne og leseren heier på henne,  problemet er bare at Paula har så veldig lyst på en drink.

Dama som gikk på dører begynner med at Paula får besøk av politiet. De kan fortelle at mannen hun har fått fire barn med har skutt og drept en kvinne og selv blitt skutt under fluktforsøket. Så rulles en fortelling om et samliv opp. Det er en fortelling om dyp og inderlig kjærlighet, men mannen dreper inderligheten med vold. Gjennom den personale fortellingen følger vi et kvinneliv der drømmer blir knust og psykisk og fysisk mishandling fører protagonisten inn i alkoholisme og skamfølelse som kunne knust henne. Paula drikker for å overleve. Paula har skyldfølelse ovenfor barna sine, men hun ser ikke noen utvei. Gjentatte ganger ender hun på legevakten med alvorlige skader fra slag og spark, men ingen spør henne. Ingen spør hvordan dette skjedde, og mannen, Charlo, gjør det helt klart, hun har gått på en dør.

Doyle bruker hyppige gjentagelser som språklig virkemiddel i romanen. Paulas subjektive opplevelser av avmakt under mishandling og voldtekter blir slik forsterket for leseren. Hun  ligger nede, hun ser bare bena hans gjennom blodet som renner fra pannen.  Hun forestiller seg at bena danner en trekant og fokuserer på det for å holde ut. Hun elsker han, og når han er kjærlig mot henne tilgir hun alt. Hun har flaska som trøst når det blir for ille, til selvmedisinering. Paula er en sympatisk protagonist, vi skjønner at hun i bunn og grunn ikke har fått så mange muligheter. Det er allikevel hennes valg av ektemann som fører til den virkelige tragedien. Charlo og Paula får fire barn sammen, men det er  forholdet mellom de to voksne det handler mest om i den første boken. Vi får vite at ett av barna hennes sklir ut, John Paul er narkoman og Paula har ikke kontakt med han på mange år. Fylla, slagene og den stadige fornedrelsen Charlo utsetter henne for til tross, Paula er morsom og selvironisk. Romanen er skrevet i førsteperson, det er Paula som har leserens sympati, selv om hun er alkoholisert og velger å bli hos en mann som gjør tilværelsen til et helvete både for henne og barna. Paula er bedøvet av alkohol og å være full er måten å takle skyldfølelsen og skammen på. Til slutt har hun allikevel fått nok. Paula har funnet seg i mye, men når ektemannen kaster hatefulle blikk på hennes førstefødte, Nicola, og hun ser i blikket hans at barnet hennes er i fare, blir Paula en løvemor. Hun slår Charlo bevisstløs med stekepanna og sleper han ut av huset. Heia Paula! Dette er den siste kontakten Paula har med sitt livs kjærlighet.

I bok to, Paula Spencer, har Paula blitt 48 år. Hun vasker for å brødfø seg og de to yngste barna som fremdeles bor hjemme. Den lille familien lever fra lønning til lønning. Paula har sluttet å drikke og uten rusen våkner den dårlige samvittigheten ovenfor barna som har manglet grunnleggende omsorg hele oppveksten. Hun forsøker å gjøre opp for seg, men hun innser at det er for sent. Den narkomane sønnen har blitt nykter og far til to barn og Paula prøver å være bestemor uten at hun føler at hun mestrer denne rollen. Yngstedatteren Leanne har et alkoholproblem, Paula mener det er på grunn av henne og gjør det hun kan for å holde datteren unna fyllekuler. Jack, den yngste, er flink på skolen, snill mot moren sin og Paula er stolt av han. For første gang går hun på foreldremøter og følger opp ett av barna sine. Nicola, den eldste har også skikket seg bra. Hun har god jobb, penger og ressurser. Det er Nicola som har reddet de mindre søsknene, hun har tatt seg like mye av dem som Paula selv har. Nicola har også tatt seg av Paula. Nicola har aldri fått være barn, og Paula kan aldri føle seg skyldig nok.

Denne romanen har ikke den personlige synsvinkelen, Doyle skriver her i tredjeperson, men perspektivet er fremdeles Paulas. Paula kjemper, kjemper for å bli tilgitt av barna sine, kjemper for å holde seg edru, kjemper for forholdet til barnebarna og for å klare seg til neste lønning. Hun er sterk, hun klarer seg. Forholdet til de voksne barna er hovedfokuset i denne romanen. Paula innser at hun har vært en dårlig mor, og modig spør hun John Paul om dette stemmer. Han bekrefter dette, men legger til at hun er den eneste moren han har. Leseren forstår at Paula bærer på en stor sorg, men hun fortsetter å prøve, vise omsorg, gi kjærlighet, være forståelsesfull. Langsomt klarer hun å nærme seg og bli kjent med barna sine, men vi leser med hjertet i halsen.
Blir det for mye for henne? Kommer hun til å begynne å drikke igjen? Hun faller nesten, men redningen kommer i form av, ja nettopp, en mann. Slik ender fortellingen om Paula. Romanen slutter på Paulas 49 års dag. Hun har vært edru over et år, det ser ut til at hun har møtt kjærlighet igjen, det er snart sommerferie og Paula gleder seg til å spise bursdagskake. Det er en troverdig og varm fortelling om et kvinneliv Doyle har skrevet. Gratulerer med dagen Paula.


Litteratur
Doyle, Roddy. 1996. Dama som gikk på dører. J.W. Cappelen forlag. Oslo
Doyle, Roddy. 2006. Paula Spencer. Cappelen Damm. Oslo
http://en.wikipedia.org/wiki/Roddy_Doyle (20.03.13)

BESTSELGENDE STEINALDERFEMINIST

 Alexia Bohwim (f. 1969) har gitt ut tre romaner. Frognerfitter (2008), Milf (2010) og Golddigger (2012). Felles for alle tre bøkene er at handlingen foregår på Frogner i Oslo, protagonistene er rusavhengige kvinner og mennene de forelsker seg i er misogynistiske drittsekker. Bohwim er rå i språket, og selv om kvinnekarakterene er tungt sminket, er beskrivelsene av sex, dop, fyll og juling så til de grader usminket at forfatteren burde hatt fått hjelp med språklig finesse. Gjennom alle de tre bøkene, som har samme tema, stort sett samme motiv og nesten identiske protagonister, er språket platt og ordvalgene klisjeefylte. Bohwim har noe å fortelle, det er det ikke tvil om, og det er synd at den litterærere kvaliteten er dårlig, for tematikken er viktig og motivet interessant. Det er bare det at samme fortelling og samme tematikk tygges på i tre romaner som burde vært en, og i Goldigger blir det banalt og flat ispedd beskrivelser av seksuelle perversjoner. Det fungerer ikke fordi fistingen, runkingen og pissingen  ikke er motivert gjennom resten av handlingen. Disse beskrivelsene er der kun i et forsøk på å sjokkere. Leseren får følelsen av å overvære et dårlig regissert sosialpornografisk realityshow. Uansett, det er et faktum at Bohwims romaner selger svært godt, ikke minst på grunn av promoteringen der forfatterens kropp og  utseende  brukes i markedsføringen.

Protagonisten i Frognerfitter er Billie. Romanen er sirkelkomponert der Billies bestevenninnes tragiske død setter den retrospektive fortellingen igang. I førsteperson forteller Billie om oppvekst, tenåringstid og ungt voksenliv på Frogner. De to venninnene har dannet en klubb, F. F. (Frognerfittene), der reglene er alltid å ligge med menn på første date, aldri å ha på seg perlekjede eller drakt og aldri si nei til fest og dop. Ungdomstiden er preget av en særdeles tidlig seksuell debut, alkohol og eksperimentering med diverse rusmidler. Billie blir mor som 18-åring, men dette stopper ikke den utagerende festingen. Beskrivelsene av ungdomsmiljøet på Oslo vest på 80- og 90- tallet kunne vært interessante, og dette har i utgangspunktet potensiale til å bli en oppvekstroman fra et miljø de fleste av oss kjenner lite til. De forfordelte, bortskjemte og rett og slett ufordragelige unge menneskene behandler hverandre og verden med forakt og arroganse. Så kommer smellen, for Billie ved at rusmisbruket har blitt så omfattende at hun ikke lenger fungerer og rømmer inn i et forhold til sjefen sin og for Susy, død. Denne romanen er nok den tetteste av de tre, men jeg savner refleksjon. Fremstillingen er for overfladisk og karakterene flate. Hendelse på hendelse, stort sett inntak av dop, tilfeldig sex og vold fra de uttallige kjærestene, ramses opp. Jentene går upåvirket videre til neste fest og neste mishandlende kjæreste uten engang ha tenkt over at de på noen måte er traumatiserte eller lei seg. Romanen mangler dybde, og det karikerte persongalleriet kombinert med klisjefylt oppramsende språk hindrer denne romanen å bli den oppvekstromanen den kunne blitt.

  Milf begynner med at protagonisten Kim Greve kommer ut fra et opphold på en avrusningsklinikk og vender tilbake til sin tilværelse på Frogner. Det første hun gjør er å oppsøke en gammel forbindelse for å få tak i pillene hun sårt har savnet. Kim er 39 år, ble mor i svært tidlig alder, har en utagerende ungdomstid bak seg og et stoffsug hun stadig vekk tilfredstiller. Høres det kjent ut? Det kan virke som dette er en fri oppfølger til Frognerfitter. I Milf er protagonistens største frykt å bli tjukk og gammel. Kims nære forhold til sin niese, en problematisk oppvekst med en stefar som var glad i stedatteren sin på en incestiøs måte, en alkoholisert mor og det såre forholdet til søsteren Toven, her er det en fortelling om et kvinneliv som kunne hatt betydning. Dessverre blir denne romanen bare kjedelig. Milf er den "tammeste" av Bohwims romaner når det kommer til sex, vold og rus, men også her skjemmer det klisjefylte språket og den usammenhengende setningsoppbygningen, narrasjonen. Utgangspunktet, ideen og tematikken er god, men Bohwim går ikke inn i karakterenes følelsesliv. Jeg savner  dybde og dynamikk.

I Golddigger tar spesielt de seksuelle beskrivelsene helt av, og virker som helhet malplasserte i forhold til resten av tematikken. Jeg skjønner at protagonisten, Angelica Borg, presser sine seksuelle grenser for å tekkes mennene hun er avhengig av, men dette burde også vært fokuset her istedenfor å forsøke å sjokkere leseren med hva som faktisk er seksuelt gjennomførbart for en kvinnekropp. Hvis målet er å vekke vemmelse hos leseren, har Bohwim lykkes. Men det er også det hun oppnår, og ikke noe særlig mer. Når språket i tillegg er skjemmet av grammatikalske feil og usammenhenge setninger, blir det hele dessverre meningsløst. Synd, fordi temaet er der og jeg skjønner at Bohwim ønsker å formidle noe, men håndverket er for dårlig. Hun burde fått hjelp til å forme fortellingen og gjøre språket mer lesbart, for noen steder står faktisk syntaksen i veien for forståelsen i denne romanen. Goldigger slutter med en form for nyfeministisk erklæring, når protagonisten og venninnen er på vei til Gardermoen for å fly til en ny fri tilværelse.

Det er en sannsynlig antagelse at dette er nøkkelromaner. Bohwim har selv sagt at 51 % av handlingen i  Golddigger er selvopplevd. Det er også dette som gjør at jeg i det hele tatt interesserer meg for forfatterskapet. Et miljø avsløres, selvom dette ikke er stor litteratur. Karakterene i romanene er tilsynelatende vellykkede mennesker på det vi liker å kalle "beste vestkant", og de er ressursterke nok til å skjule rusmisbruk, omsorgssvikt og mishandling for myndigheter og barnevern. Kanskje også fordi vi har en oppfatning av at i disse pengesterke miljøene er det meste i orden. Allikevel kommer det frem at  Billie og Susy er fulle hver dag fra de er 14 år gamle, at de ikke klarer å ivareta sine barns grunnlegende behov, at de drar menn som slår, ruser seg og voldtar inn i hjemmet. Dette skjer uten at noen reagerer. Det kan synes som elendigheten i det vi oppfatter som overklassemiljøer er så godt skjult at ingen lærer, lege eller nabo for den saks skyld, ser det nødvendig å foreta seg noen ting.

Promoteringen av romanene, som jeg nevnte innledningsvis, er også verdt å bemerke. Da den første romanen kom ble Bohwim fremstilt som en som hadde levd utagerende, men som hadde innsett livets virkelige verdier og nå levde stille og rolig med sine tre barn. Promoteringen lovte også en skandaløs avsløring av rike menneskers ville liv. Greit nok. Da bok to kom ble promoteringen fokusert rundt Bohwims egen MILF status. I intervjuer mente hun at hun selv er selve definisjonen på "Mother I'd like to fuck", og var stolt av kropp og utseende. Da Goldigger kom ble forfatterens utseende aktivt brukt i markedsføringen, og Bohwim lot seg avbilde halvnaken i bladet FHM. I et intervju med Dagbladet i 2012, kaller Bohwim seg "steinalderfeminist", i dette ligger at hun selv vil velge hvilken mann som skal bestemme over henne. Videre uttaler hun at hun har mer respekt for menn enn kvinner. Promoteringen av siste bok øker ikke den allmenne respekten for, og den intellektuelle autoriteten til, kvinnelige forfattere, så slik er hun nok dessverre med på å undergrave de kriteriene vi ønsker at kvinnelige forfattere skal vurderes etter. Men du verden, hun selger bøker.

Litteratur
Bohwim, Alexia. 2008. Frognerfitter. Kagge forlag. Oslo
Bohwim, Alexia. 2010. Milf. Kagge forlag. Oslo
Bohwim, Alexia. 2012. Goldigger. Kagge forlag. Oslo
http://www.dagbladet.no/2012/08/24/magasinet/pa_tomannshand/alexia_bohwim/litteratur/23106862/
(27.02.13)
http://www.side2.no/underholdning/article2935316.ece (27.02.13)