Om meg

Bildet mitt
Kajas univers er en litteraturblogg, der jeg skriver vurderinger, tolkninger og anmeldelser av bøker som interesserer meg. kajasunivers.blogspot.com. Jeg er utdannet litteraturviter, med master i litteratur fra Universitetet i Oslo og har i flere år jobbet som rådgiver og lektor i videregående skole.

torsdag 28. februar 2013

BESTSELGENDE STEINALDERFEMINIST



 Alexia Bohwim (f. 1969) har gitt ut tre romaner. Frognerfitter (2008), Milf (2010) og Golddigger (2012). Felles for alle tre bøkene er at handlingen foregår på Frogner i Oslo, protagonistene er rusavhengige kvinner og mennene de forelsker seg i er misogynistiske drittsekker. Bohwim er rå i språket, og selv om kvinnekarakterene er tungt sminket, er beskrivelsene av sex, dop, fyll og juling så til de grader usminket at forfatteren burde hatt fått hjelp med språklig finesse. Gjennom alle de tre bøkene, som har samme tema, stort sett samme motiv og nesten identiske protagonister, er språket platt og ordvalgene klisjeefylte. Bohwim har noe å fortelle, det er det ikke tvil om, og det er synd at den litterærere kvaliteten er dårlig, for tematikken er viktig og motivet interessant. Det er bare det at samme fortelling og samme tematikk tygges på i tre romaner som burde vært en, og i Goldigger blir det banalt og flat ispedd beskrivelser av seksuelle perversjoner. Det fungerer ikke fordi fistingen, runkingen og pissingen  ikke er motivert gjennom resten av handlingen. Disse beskrivelsene er der kun i et forsøk på å sjokkere. Leseren får følelsen av å overvære et dårlig regissert sosialpornografisk realityshow. Uansett, det er et faktum at Bohwims romaner selger svært godt, ikke minst på grunn av promoteringen der forfatterens kropp og  utseende  brukes i markedsføringen.

Protagonisten i Frognerfitter er Billie. Romanen er sirkelkomponert der Billies bestevenninnes tragiske død setter den retrospektive fortellingen igang. I førsteperson forteller Billie om oppvekst, tenåringstid og ungt voksenliv på Frogner. De to venninnene har dannet en klubb, F. F. (Frognerfittene), der reglene er alltid å ligge med menn på første date, aldri å ha på seg perlekjede eller drakt og aldri si nei til fest og dop. Ungdomstiden er preget av en særdeles tidlig seksuell debut, alkohol og eksperimentering med diverse rusmidler. Billie blir mor som 18-åring, men dette stopper ikke den utagerende festingen. Beskrivelsene av ungdomsmiljøet på Oslo vest på 80- og 90- tallet kunne vært interessante, og dette har i utgangspunktet potensiale til å bli en oppvekstroman fra et miljø de fleste av oss kjenner lite til. De forfordelte, bortskjemte og rett og slett ufordragelige unge menneskene behandler hverandre og verden med forakt og arroganse. Så kommer smellen, for Billie ved at rusmisbruket har blitt så omfattende at hun ikke lenger fungerer og rømmer inn i et forhold til sjefen sin og for Susy, død. Denne romanen er nok den tetteste av de tre, men jeg savner refleksjon. Fremstillingen er for overfladisk og karakterene flate. Hendelse på hendelse, stort sett inntak av dop, tilfeldig sex og vold fra de uttallige kjærestene, ramses opp. Jentene går upåvirket videre til neste fest og neste mishandlende kjæreste uten engang ha tenkt over at de på noen måte er traumatiserte eller lei seg. Romanen mangler dybde, og det karikerte persongalleriet kombinert med klisjefylt oppramsende språk hindrer denne romanen å bli den oppvekstromanen den kunne blitt.

  Milf begynner med at protagonisten Kim Greve kommer ut fra et opphold på en avrusningsklinikk og vender tilbake til sin tilværelse på Frogner. Det første hun gjør er å oppsøke en gammel forbindelse for å få tak i pillene hun sårt har savnet. Kim er 39 år, ble mor i svært tidlig alder, har en utagerende ungdomstid bak seg og et stoffsug hun stadig vekk tilfredstiller. Høres det kjent ut? Det kan virke som dette er en fri oppfølger til Frognerfitter. I Milf er protagonistens største frykt å bli tjukk og gammel. Kims nære forhold til sin niese, en problematisk oppvekst med en stefar som var glad i stedatteren sin på en incestiøs måte, en alkoholisert mor og det såre forholdet til søsteren Toven, her er det en fortelling om et kvinneliv som kunne hatt betydning. Dessverre blir denne romanen bare kjedelig. Milf er den "tammeste" av Bohwims romaner når det kommer til sex, vold og rus, men også her skjemmer det klisjefylte språket og den usammenhengende setningsoppbygningen, narrasjonen. Utgangspunktet, ideen og tematikken er god, men Bohwim går ikke inn i karakterenes følelsesliv. Jeg savner  dybde og dynamikk.


I Golddigger tar spesielt de seksuelle beskrivelsene helt av, og virker som helhet malplasserte i forhold til resten av tematikken. Jeg skjønner at protagonisten, Angelica Borg, presser sine seksuelle grenser for å tekkes mennene hun er avhengig av, men dette burde også vært fokuset her istedenfor å forsøke å sjokkere leseren med hva som faktisk er seksuelt gjennomførbart for en kvinnekropp. Hvis målet er å vekke vemmelse hos leseren, har Bohwim lykkes. Men det er også det hun oppnår, og ikke noe særlig mer. Når språket i tillegg er skjemmet av grammatikalske feil og usammenhenge setninger, blir det hele dessverre meningsløst. Synd, fordi temaet er der og jeg skjønner at Bohwim ønsker å formidle noe, men håndverket er for dårlig. Hun burde fått hjelp til å forme fortellingen og gjøre språket mer lesbart, for noen steder står faktisk syntaksen i veien for forståelsen i denne romanen. Goldigger slutter med en form for nyfeministisk erklæring, når protagonisten og venninnen er på vei til Gardermoen for å fly til en ny fri tilværelse.

Det er en sannsynlig antagelse at dette er nøkkelromaner. Bohwim har selv sagt at 51 % av handlingen i  Golddigger er selvopplevd. Det er også dette som gjør at jeg i det hele tatt interesserer meg for forfatterskapet. Et miljø avsløres, selvom dette ikke er stor litteratur. Karakterene i romanene er tilsynelatende vellykkede mennesker på det vi liker å kalle "beste vestkant", og de er ressursterke nok til å skjule rusmisbruk, omsorgssvikt og mishandling for myndigheter og barnevern. Kanskje også fordi vi har en oppfatning av at i disse pengesterke miljøene er det meste i orden. Allikevel kommer det frem at  Billie og Susy er fulle hver dag fra de er 14 år gamle, at de ikke klarer å ivareta sine barns grunnlegende behov, at de drar menn som slår, ruser seg og voldtar inn i hjemmet. Dette skjer uten at noen reagerer. Det kan synes som elendigheten i det vi oppfatter som overklassemiljøer er så godt skjult at ingen lærer, lege eller nabo for den saks skyld, ser det nødvendig å foreta seg noen ting.

Promoteringen av romanene, som jeg nevnte innledningsvis, er også verdt å bemerke. Da den første romanen kom ble Bohwim fremstilt som en som hadde levd utagerende, men som hadde innsett livets virkelige verdier og nå levde stille og rolig med sine tre barn. Promoteringen lovte også en skandaløs avsløring av rike menneskers ville liv. Greit nok. Da bok to kom ble promoteringen fokusert rundt Bohwims egen MILF status. I intervjuer mente hun at hun selv er selve definisjonen på "Mother I'd like to fuck", og var stolt av kropp og utseende. Da Goldigger kom ble forfatterens utseende aktivt brukt i markedsføringen, og Bohwim lot seg avbilde halvnaken i bladet FHM. I et intervju med Dagbladet i 2012, kaller Bohwim seg "steinalderfeminist", i dette ligger at hun selv vil velge hvilken mann som skal bestemme over henne. Videre uttaler hun at hun har mer respekt for menn enn kvinner. Promoteringen av siste bok øker ikke den allmenne respekten for, og den intellektuelle autoriteten til, kvinnelige forfattere, så slik er hun nok dessverre med på å undergrave de kriteriene vi ønsker at kvinnelige forfattere skal vurderes etter. Men du verden, hun selger bøker.

Litteratur
Bohwim, Alexia. 2008. Frognerfitter. Kagge forlag. Oslo
Bohwim, Alexia. 2010. Milf. Kagge forlag. Oslo
Bohwim, Alexia. 2012. Goldigger. Kagge forlag. Oslo
http://www.dagbladet.no/2012/08/24/magasinet/pa_tomannshand/alexia_bohwim/litteratur/23106862/
(27.02.13)
http://www.side2.no/underholdning/article2935316.ece (27.02.13)